Du skal høre mye . Denne filmen, for eksempel, vil ha deg til å tro på John Turturro som gigolo. Riktig nok er fyren — du husker ham sikkert som bowleren Jesus i «The Big Lebowski» - en velholdt 57-åring.
Men at kvinner - og attpåtil kvinner som Sharon Stone - skulle ønske å betale for tjenestene hans, er likevel å tøye strikken. At det er Woody Allen som pimper ham ut, kan ikke sies å øke troverdigheten. Men akkurat dét er nå litt søtt også, da.
Selv om Turturro både har skrevet og regissert - og altså gitt seg selv den flatterende hovedrollen - føles «Fading Gigolo» som en Woody Allen-film. Ikke bare spiller Allen sin sedvanlige karakter, men historien utspiller seg også blant lett karikerte New York-jøder og lydsporet består av nostalgiske jazz- og latino-svisker. Det er i grunnen bare Diane Keaton og noen pompøse akademikertyper som mangler.
Sitt aparte utgangspunkt til tross, er dessverre «Fading Gigolo» nokså lunken både som komedie og drama betraktet. Men hvis du synes det blir for lenge å vente på årets ordentlige Woody Allen-film - eller hvis du rett og slett skulle være på utkikk etter en småkoselig film om godt voksen, mannlig prostitusjon - kan det hende at den vil duge.