Dette er en roadmovie. I en roadmovie er en eller flere personer på en reise. Måler er viktig, men hvordan han/hun/de kommer dit, og i hvilket tempo, er underordnet. Underveis oppleves det en rekke merkelige, morsomme og kanskje farlige ting. Og han/hun/de støter på en del fargerike og kloke mennesker. Og når reisen er slutt, er han/hun/de ikke helt den samme personen mer, han/hun/de er blitt klarere, mer renset og festnet.
Personen som reiser i denne filmen, er den tidligere popstjernen Cheyenne. Han er opprinnelig fra USA, lever nå i Dublin på sine royalties. Han er, tilsynelatende, en utbrent og meget forhenværende person. Han sminker seg, har langt hår og med en attityde som da han var midt i sine glansdager.
Da hans far, som han ikke har snakket med på tretti år, dør, drar han med skip til USA. Flyskrekk, you know. Og kort fortalt: Cheyenne er jøde og han visste at hans far var en overlevende fra en av Nazi-Tysklands dødsleirer. Nå får han rede på at faren hadde en besettelse: Å oppspore én av vokterne fra leiren og konfrontere ham med deres felles fortid. Faren har fått rede på at denne tyskeren bor i USA og han har funnet ut hvem tyskerens amerikanske hustru er. Cheyenne beslutter seg til å fullføre farens selvpålagte oppgave.
Denne filmen fengsler og tenner tanker. Regien er rolig og anonym, men meget poengtert og med en stillferdig symbolikk. Men faktisk, det mest fengslende er ikke roadmovie-elementet, det er portrettet av den aldrende, uvirksomme popstjernen Cheyenne. Og til å bekle den karakteren har de franske/irske/italienske filmskaperne funnet amerikaneren Sean Penn. Og han tar rollen forbevisst og stilsikkert i besittelse, en har følelsen av å iaktta et sykt rovdyr i bur — fremragende!