Når jeg skulle sette meg ned med ukens filmblogg, kunne jeg ikke komme på et eneste tema som ikke ville bli fullstendig ubetydelig i lys av den siste tids hendelser. Jeg er ikke Charlie, så langt der ifra. Jeg er på stikk motsatt ende av skalaen, og derfor er jeg målløs og i dyp ærefrykt overfor dem som tør. For det handler ikke om å provosere, eller om å støte i mine øyne. Det handler om å tørre å pirke borti tabuer og verkebyller i samfunnet som virkelig trenger å pirkes i. Det handler om å sette søkelyset på mørke avkroker, slik at ulike maktinstitusjoner, også religiøse, ikke misbruker sine posisjoner. Det handler også om å gi inngrodde og forhistoriske tradisjoner et realt spark bak, så kanskje vi kan bevege oss fremover.
Kultur i alle former har aldri vært viktigere. Du føler mye mer når du ser en godt utført karikatur, en sterk film, et gripende foto, eller hører en sang, enn når politikere lirer av seg de samme glosene du har hørt hundre ganger før. En trenger ikke alltid være enig i budskapet, men det er så viktig at budskapet blir formidlet. Takk til de som tør!
For et par år siden så jeg en nydelig film som ga meg håp om at endring er mulig, og jeg har lyst til å trekke den frem igjen nå. ”Den grønne sykkelen” er skrevet og regissert av Saudi-Arabias aller første kvinnelige filmskaper, Haifaa Al-Mansour. Saudi-Arabia er et land uten kinoer, Sharialoven er over alle andre lover, kvinner har ingen rettigheter og ytringsfrihet er et fremmedord, men likevel kom altså denne filmperlen.
Filmen handler om Wadjda (Waad Mohammed) som går med Converse-sko med lilla lisser under sin heldekkende og konservative klesdrakt. Hennes bestevenn er en gutt, noe som er strengt forbudt, hun hører på vestlig popmusikk, og hun sliter med å følge de strenge reglene på skolen og havner ofte på rektors kontor.
I tillegg til dette er det hun ønsker seg aller mest i hele verden en grønn sykkel, så hun kan sykle om kapp med bestevennen.
Jenter får ikke lov til å sykle, men det bryr Wadjda seg lite om. Hun viser både kløkt og standhaftighet i jakten på den grønne sykkelen, som på så mange måter symboliserer frihet. Frihet til å ta egne valg, og til å ha en egen identitet. Gjennom Wadjdas opprør får også moren styrke til sitt eget, og filmen ender med håp om noe bedre.
Ikke alle kan være like modige, men selv de minste opprør kan føre til endringer.
Takk til de som tør!