— Ring. Ring .Ring. Hallo, Per Fronth! Søndag fyller du 50. Utrolig nok, vil mange si. Hvor i verden er du?
— Akkurat nå er jeg i New York og venter på en rakett jeg har fått laget i Kina. Den har vært forsvunnet i to uker, men er gjenfunnet på et havnelager i Hong Kong. Aller første våpen fra Per Fronth Missile Productions.
- I alle dager. Hva driver du på med?
— Åpner utstillingen "Mapping the Surface" i mitt faste galleri, Dillon Gallery i Chelsea.
- "Mapping the Surface"? Hva betyr det?
— Å hente informasjon fra et område for å kartlegge og forstå det. Det er det som skjer når et skip i Barentshavet sender sonarstråler mot havbunnen for å finne bergarter som kan inneholde olje.
- Jaha. Hva er det du kartlegger, da?
— Mitt enfoldige lille enkle liv. Pluss det faktum at jeg representerer et land med en uforståelig mengde penger på bok. Et land som gjennom ren flaks har opparbeidet seg enorme verdier, og som samtidig er et ganske interessant politisk eksperiment. Hva gjør en nasjon med så mye penger? Jo, vi finner mer og mer ikke-fornybare ressurser i sårbare nordområder og setter enda flere penger på bok. Med de pengene kjøper vi oss på dagtid innflytelse i FN-systemet som en fredsskapende nasjon. Nattestid er vi en av verdens største våpeneksportører, og øker våre inntekter ytterligere på grunn av krig. Irak og Libya er to eksempler, og når Israel sender Hellfire-raketter mot Gaza, er også norsk våpenindustri med. Vår rikdom impliserer store moralske og etiske dilemmaer.
- Tunge tanker. Hvordan reflekteres alt dette i utstillingen?
— Jeg har blant annet laget denne raketten, "Weapon of Mass Democracy", etter mønster fra Kongsberg Våpenfabrikk. Den er 14 meter lang og oppblåsbar. Først blåser den seg opp til noe som sterkt likner et fallossymbol, før den synker ned mot en slags hvaltilstand. Så kommer den seg opp igjen. Det er jo litt humor i den også, da. He-he.
- Ikke uventet. Men ditt eget 50-årige liv er også vevd inn i dette?
— Ja. Jeg er født to dager etter drapet på John F. Kennedy, og det var nok ganske mye frykt i rommet da jeg og min tvillingbror Ivar så dagens lys. Siden har jeg vært med på en reise parallelt med Norge, og som nordmann høster nå jeg fruktene og lever det gode liv. Jeg er blant annet far til tre barn som dukker opp på et bittelite bilde. Men med på utstillingen er også et fotografi jeg tok på min aller første flytur, den 27.mars 1980. Jeg var 16 år, skulket skolen, og brukte 600 kroner jeg hadde på et Norges-glass til å dra ut og fotografere Alexander Kielland-plattformen som frilanser for Dagbladet Sørlandet. 123 mennesker døde på jobb for noe som var ekstremt viktig for Norge. Men hendelsen ble også viktig i mitt liv; som fotojournalist lærte jeg å fortelle historier. På denne utstillingen gjør jeg et forsøk på å reflektere meg og mitt liv på en subtil og samtidig allmenngyldig måte.
- Du vever deg også helt bokstavelig inn her?
— Ja, jeg har begynt med vev, og har vært i Belgia og laget store tepper basert på fotografier jeg tok på en seilas over Atlanterhavet to måneder etter 11. september 2001. Jeg så selv angrepet på World Trade Center, og trengte ro. Reisen tok 20 dager, 16 timer og to minutter og er en hommage til min egen far som var krigsseiler. De sju teppene heter "Inner peace (post traumatic)", og er både mitt forsøk på å finne indre fred, og et forsøk på å finne ut av pappa.
- Hva vil du egentlig med kunsten din?
— Jeg vil gjøre et forsøk på å fortelle om opplevelsen av det å være menneske. Sånn sett var jeg utrolig heldig som fikk være fotojournalist i mine formgivende år. Da var jeg en fortellende observatør, som kunstner er jeg en friere aktør. Jeg er umettelig nysgjerrig på livet, og mye av det jeg arbeider med er dissekert humanisme.
- Hva er din største kunstneriske triumf?
— At jeg våget å lage et bilde som ble antatt og solgt på Høstutstillingen i 1991. Det ble min debut, og ga meg selvtillit til å fortsette som kunstner.
- Og nå når du runder 50 framstår du simpelthen samfunnskritisk, om enn med en smule humor?
— Jeg går ikke i demonstrasjonstog, men er en klart samfunnsengasjert kunstner. Det viser jeg for eksempel gjennom mine bilder fra Afghanistan, og mitt arbeid for Regnskogfondet, Strømmestiftelsen og mikrofinansiering. Men jeg er visuell poet og ingen matematiker, så i min verden går det fint an å si at 2 + B = 16 Blå.
- Apropos regnestykker, tror du kunstnere i det fete Olje-Norge får det bedre eller dårligere med blå regjering?
— Selvfølgelig mye bedre! Akkurat som det ville blitt med en rødgrønn regjering. Det er kanonforhold for kunstnere i Norge, men det gjør ingen ting om det nå blir en liten kursendring slik at næringslivet kan bli en sterkere bidragsyter til kulturlivet enn de er i dag. Det er fantastisk med stipendier som gjør det mulig å skape verk som ikke ville blitt laget i en markedsøkonomi. Samtidig må vi ikke havne i den posisjonen at vi tror kunstlivet er uavhengig av markedskreftene. Her i New York er det ikke en eneste subsidie, men et meget bra kulturliv.
- Men tilbake til 50-årsdagen. Oppsummer dine første 50 i et filosofisk statement.
— Livet med liten l er langt større enn Livet med stor L.
- Hva gjør du før du fyller 51?
— Lærer min datter å stupe, og mine tvillingsønner noen nye ord.
- Betyr det i det hele tatt noe å fylle 50?
— Det er rett og slett et stort stupebrett mot 100, og en ypperlig anledning til å feire livet gjennom mine vennskap. Lørdag blir det fest på galleriet med folk fra Norge, Bangkok, Singapore, Los Angeles og Havanna. En innleid DJ sørger for full musikk, og jeg har bestilt oppblåsbare sofaer og stoler som vi kan hive rundt i hele galleriet. Så du kan si det blir en oppblåst feiring!