— Virkeligheten overgår den villeste fantasi, fastslo Gabriel Garcia Marquez, latinamerikansk sjefsforfatter for sjangeren «fantastisk litteratur». Jubileumsboka til Falconbridge Nikkelverk AS, skrevet av faghistorikeren Pål Thonstad Sandvik - samme mann som skrev Kristiansands historie for få år siden - hører definitivt til en annen sjanger. Men historien er egentlig vill nok til å omfattes av Garcia Marquez' utsagn. Vestens største nikkelraffineringsverk ligger på (og i!) knattene like utenfor Kristiansand sentrum. Alt råstoff importeres, all produksjon eksporteres, alle aksjer i selskapet eies fra Canada. Lenge var bedriften Sørlandets største arbeidsplass, ennå kan dens betydning for byen og landsdelen knapt nok overvurderes.
Utgangspunktet: Selskapet bak den for lengst nedlagte nikkelgruven på Evje ønsket å raffinere malm til godt betalt nikkel. Anført av admiral (!) Jacob Børresen og nasjonalhistorisk industrigründer Sam Eyde ble et raffineringsverk etablert i 1910. Denne første milepælen innebar også to av de riktige, strategiske beslutningene som skulle berge denne naturstridige bedriften gjennom hyppig turbulens i tiårene som fulgte: Grunnet nærheten til sjøtransport ble Kristiansand valgt som lokalisering fremfor Evje. Og teknologien var fremtidsrettet.
Allikevel gikk det galt. Kristiansand Nikkelraffineringsverk knakk nakken på svære og fullstendig uansvarlige investeringer i Canada, da malmen fra Evje ble for knapp og 1. verdenskrig ga boom for rustningsmetallet nikkel. Det er lite kjent på Sørlandet i dag, men fadesen med Kristiansand Nikkelraffineringsverk var faktisk en av det 20. århundres største finansielle og industrielle skandaler i Norge. Rystelsene føltes langt inn i Stortinget og Norges Bank. Det var «vill kapitalisme» på sitt verste.
Tvangssalg ble praktisk lokalkonsekvens. Det var i 1926, et norsk-tysk eierkonsortium overtok de sørgelige restene av raffineriet, men hadde nesten ikke ressurser til å drive.
Så skjedde altså det som har forårsaket disse dagers 75-årsjubileum og boka som her omtales: Det kanadiske selskapet Falconbridge, dominert av den villstyrlige gründeren Thayer Lindsley, trengte et billig raffineringsverk. Kristiansanderen Anton Martin Grønningsæter, som befant seg i Canada og som hadde vært sjefsteknolog før finansene knakk verket i Kristiansand, sørget for koblingen i 1929. Dermed var det gjort.
Grønningsæter ble for øvrig et sentralt bindeledd mellom Kristiansand og Canada i flere tiår. Han var først i rekken av norske teknologer og ledere som skal ha sin store del av æren for industrimiljøet som fikk utvikle seg på Kolsdalen. De har balansert godt, de gutta.
Resten av historien er bedre kjent. Den ekstreme produktivitetsutviklingen, særlig siden 1970-tallet. Kompetansehevingen. Brannen i 1972. Utslippene til sjø og luft som er praktisk talt borte. Krefthyppigheten. Voldsomme prissvingninger på nikkel. Jubileumsboka er dessuten befriende ærlig om prissubsidieringen på elektrisk kraft som Falconbridge har nytt godt av opp gjennom årene. Det hører med.
Pål Thonstad Sandviks bok virker grundig. Så grundig at den ikke alltid er lettlest, den fascinerende beretningen om nikkelverket til tross. Dessuten er det i stor grad ledelsens og eiernes historie som er skrevet, i noen grad arbeiderforeningens. Det undertegnede savner, er flere glimt inn i arbeidshverdagen på Kolsdalen. Vi er mange tusen som har familiære bånd til nikkelverket og vet at det finnes et vell av folkloristiske anekdoter fra miljøet der ute. Noen triste, de fleste lystige.
Neste bok?
Rune Øidne Reinertsen
BOK
Pål Thonstad Sandvik:
Kraft og kunnskap. Falconbridge Nikkelverk 1910 - 1929 - 2004. Jubileumsbok utgitt av Falconbridge Nikkelverk AS.