Cathrine Sandnes, Beate Nossum og Christina Smith-Erichsen (red.):
Matriark — nesten sanne historier om å være kvinne
Da det trendsettende amerikanske damebladet Cosmopolitan kåret Shania Twain til Årets kvinne i 1998, kom det fram at den ærgjerrige, uredde og smellvakre sangerinnen lenge har prøvd å holde skjult at hun er gift - av frykt for å ødelegge sitt image som singel, selvstendig 90-tallskvinne. Der norske dameblader om og om igjen skriver at appelsinhud er helt vanlig, at størrelse 42 ikke er noe å skamme seg over, samt det evige pratet om "Kvinne, Sjef og Mor - hva gjør vi, jenter?", løser Cosmopolitans redaksjon dette på en svært nøktern måte: Tynne, pene jenter får seg karriere, mann og orgasme, alt annet er rart og ekkelt. Denne vinklingen på kvinner er så politisk ukorrekt som det er mulig å få den, men er likevel befriende i forhold til gnålet om at 90-tallskvinnen har alt og vil ha mer, men sliter med alle rollene sine. Den svenske boken "Fittstim" og den norske "Råtekst" er begge basert på personlige erfaringer fra unge kvinner, og skal forsøksvis si noe om kvinners vilkår i dagens samfunn, og hvor bidragene tematiserer spiseforstyrrelser, skjønnhetsideal, seksualitet, homofili osv. I denne avisen ble "Råtekst" omtalt som en "Syforening i bokform", og kritikken har haglet fra ulike hold. Det som i utgangspunktet var tenkt som en samling tekster som skulle vekke sympati og solidaritetsfølelse med sin autentisitet, har fått kritikk for å være skrevet av sutrete jenter uten handlekraft. "Matriark" er enda et bidrag til et forsøk på å skape et bilde av kvinner på 90-tallet. 16 kvinner i forskjellig aldrer og med forskjellig bakgrunn har skrevet hvert sitt bidrag som til sammen danner et flertydig bilde. Her er det ikke noe gnål om at det er slitsomt å være pen - tvert imot gir flere av tekstene håp om at verden skal fylles med farlige, krevende og fine hurper. Denne oppdriften er tydelig i ett av bokens absolutte høydepunkter, der Mette Hellesnes tegneseriefigur viser en kvinne med mobiltelefon som sier "Ja, jeg vet vi ikke er sammen, men jeg må ha et sted å sove!" Blant de unge bidragsyterne er det tydelig å spore en symptomatisk motvilje mot fellesskap, noe som gir tekster der den individuelle opplevelsen er det bærende. De eldre bidragsyterne er tydeligere, og har langt mer markante meninger om kvinners vilkår. Det er også i disse tekstene det formuleres klare krav som er like gjeldende i dag som på 70-tallet, f. eks. når Kjersti Ericsson spør "Tenk om vi fikk et arbeidsliv som tok på alvor at det var en del av livet, i stedet for å gjøre det til kvinners private ansvar å organisere en slags sammenhengende tilværelse for seg og sine?" Denne enkle uttalelsen er vel de fleste kvinner enige i, uansett sivilstand og status, og den slår også bena under påstander om at man ikke trenger kvinnekamp på 90-tallet fordi alle barrierer er beseiret. Bokens tyngdepunkt ligger da også i de tekstene der forfatteren ikke er redd for å være tydelig og handlingsrettet, som når Ida Lou Larsen påpeker at det er kjønnsdiskriminerende å tro at unge jenter får spiseforstyrrelser av påvirkning fra media. Hun kaller det å fraskrive seg ansvar, og advarer unge jenter mot å havne i en tradisjonell offerrolle ved å fraskrive seg ansvar for sin egen kropp. Tekstene i "Matriark" har en helt annen oppdrift enn "Fittstim" og "Råtekst", men felles for de tre bøkene er vegringen mot en felles plattform. Den eneste konklusjonen er at bildet av 90-tallskvinnen er komplekst, og hun forbeholder seg retten til å være like ordinær som unik og like frigjort som tradisjonell. Så lenge det fremdeles skjer åpenbare overgrep av forskjellig karakter overfor kvinner, er det ikke bare feil, men farlig å fraskrive seg det felles ansvar kvinner har for sine felles livsvilkår i dagens samfunn. Maria Kielland Krag