MANDAL: Einar «Pastor'n» Iversen vil i morgen stå tidlig opp. Det gjør han hver søndag.Med samboer Lill Holen ved sin side vil han skru på radioen og finne NRK P2, klokken fem over ni. Da kommer programmet «Klar en klassiker», et spørreprogram om klassisk musikk. Etterpå kan man sende inn svar og vinne plater. Iversen og Holen har vunnet mange.Norges pianojazz-veteran er nemlig svært interessert også i klassisk musikk. Fortrinnsvis Gustav Mahler, men i det siste har han fått mer sans for Felix Mendelsohn.— Jeg har alltid betraktet det som tantete musikk, men det er jo egentlig vakkert.Jazzpianister flest er opptatt av klassisk musikk. For å spille jazz må man ha en viss teknikk og man må kunne harmonilære, så veien til det klassiske er ikke så lang. Men i motsetning til klassiske pianister som må kaste inn håndkleet når de blir for gamle og fingrene for stive, blir jazzpianister ofte bare bedre ettersom årene går. Fødebyen

Halvannen måned før Einar Iversen fyller 75 år har han vært en av hovedattraksjonene på jazzfestivalen i Mandal. I går var han i aksjon i fødebyen sammen med det lokale Malmø Riverside Trad Jazz Band, og med samboer Lill som vokalist.Fødebyen? Jo da, «Pastor'n» er født i Mandal og tilbrakte sine tidlige barneår her - fra 1930 til 1939. Men det var faren som holdt prekener, for han var sogneprest i distriktet. Barndomshjemmet var på Malmø-siden, og der vokste Einar opp som den yngste blant seks søsken. Siden flyttet de til Oslo, der faren ble sogneprest på Grønland.- Jeg blir mer og mer rørt når jeg kommer tilbake til Mandal - jeg kjenner igjen forskjellige hus og har minner fra dem. Og så heiene da - typisk for Sørlandet. Det er så fint.- Men kunne prestesønnen begynne å spille syndens musikk sånn uten videre?- Nei, min far var ikke veldig begeistret for dette. Han likte ikke jazz. Og forresten så har jazzmusikere alltid møtt en viss motstand hos folk. Antakelig tenkte de på spillestedene hvor det kunne bli en del bråk og fyll. Jeg spilte en del på gamle «Humla» i Oslo, der hvor «Dizzie showteater» ligger nå. Faren min sa at det var et «politisted», altså et sted hvor politiet fikk nok å gjøre. Men vi hadde altså ei bra gruppe på «Humla», vi var seriøse musikere. Ofte på restauranter før i tida var det slik at vi spilte først en times konsertmusikk, og deretter var det dansemusikk helt til halv ett på natta. «Pastor'n»

— Hvordan fikk du tilnavnet ditt?- Det var en som het Nils Jakob Jakobsen som drev jazzklubber både før, under og etter siste krig, han ringte på hjemme hos oss en dag, og da jeg lukket opp, kalte han meg plutselig det, pastor' n. Så ble det bare sånn.Men det er forresten flere jazzmusikere som har vært prestesønner. Nat King Cole var det, og Hampton Hawes og Horace Silver var det. Det er ganske pussig dette her, for i Oslo på 50-tallet var det en kjent amerikansk musiker som hørte meg spille. Han spurte meg hvilket yrke min far hadde, og da jeg svarte, sa han at akkurat det hadde han selv tenkt på da han hørte meg. Og som han sa - «it is the same thing to preach and to play».Einar Iversen har vært med på det meste innen norsk jazz. Etter verneplikt i Tysklandsbrigaden ble han profesjonell musiker i 1952, og har spilt med alle de store norske musikerne gjennom mange tiår. Størrelser som Dexter Gordon, Coleman Hawkins og Johnny Griffin har han også spilt sammen med. Og med nylig avdøde Monica Zetterlund som han regner som den absolutt beste jazzvokalist han har samarbeidet med.De virkelig store internasjonale navnene fikk han selv oppleve på nært hold da han spilte på amerikabåtene på siste halvdel av 1950-tallet. Da kom han til New York, til 52th Street og hørte på både Dizzie Gillespie, Charlie Parker og Miles Davis.- Var de så gode som vi tror de var?- Å ja, det var en opplevelse. Hadde noen plater av dem fra før, men det var noe helt annet å høre dem personlig. Det ga inspirasjon. Ren industri

Norges jazznestor liker absolutt ikke popmusikk. Men han har deltatt på mange slike plateinnspillinger.- Det var spesielt i platestudioet til Arne Bendiksen, og det var ren industri. Jeg så aldri menneskene som sang, og det var kanskje like greit, fikk bare utlevert akkordsymboler, og så holdt jeg lange toner på hammondorgelet og mottok siden penger for det. Det var en jobb - regnet ikke det som musikk.Mer moro var det med musikken til Egil Monn-Iversen, den fra musikalene «Bør Børson» og «Ungen». Her medvirket jeg på plateinnspillingene, og dette var jo ordentlig musikk.Men bevares, jeg skjønner folk som begynner med popmusikk. Hvis jeg var Kurt Nilsen og hadde vært rørlegger hele livet, så ville jeg også synge popmusikk hvis jeg tjente hundre ganger mer på det.- Du følger altså med på idol?- Nei.- Men det gjør jeg, skyter samboer Lill inn. - Jeg synes de er veldig flinke, disse ungene. Jeg ringte inn to ganger og stemte på Jorun fra Vennesla!- Jeg går heller en lang tur når hun ser på sånt, sier «Pastor'n».Under kveldssendingen fra 7. juni-showet på Rådhusplassen i Oslo kom ikke Einar Iversen seg lenger bort enn til kjøkkenet. Og det i full fart.- Turboneger sto på, og det var så fælt at jeg kunne ikke spise i stua. Men jeg kunne ikke spise på kjøkkenet heller før hun slo av tv-en. Cd og noter

Den 27. juli fyller «Pastor'n» 75 år, og i den forbindelse blir hans plate fra 1967, «Me and my Piano» utgitt på nytt. En ny cd-utgave blir å finne på platemerket Ponca Jazz Records som Hilde Hefte i Kristiansand står bak. Hun har også stiftet eget noteforlag, og her vil hun samtidig gi ut Iversens egne jazzkomposisjoner.- Hele mitt liv har jeg vært skeptisk til å spille inn egne plater. Jeg har tenkt at folk går vel ikke hen og kjøper mine ting når de kan kjøpe plater med Oscar Peterson og de store gutta. Men de har altså gjort det likevel. Det er rart, sier jubilanten.svein.h.moe@fedrelandsvennen.no