KRISTIANSAND: — Jeg nekter å være med på at musikk skal handle om minst mulig klær, minst mulig rynker og minst mulig hjerneceller. At man ikke lever i denne bransjen etter man er fylt 30. Jeg skal leve av dette til jeg er 90, sier Hilde Hefte.

Hun er i ferd med å gjøre ferdig sin nye plate i Sanden studio. Og er glad for at det nærmer seg utgivelse. Lettet. Og litt frustrert. For at jazzsjangeren fortsatt ikke får den oppmerksomheten den fortjener.

— Jazz kommer alltid til å være smalt, fordi det er dybdemusikk. Man må gidde å bruke tid, og lytte. Det fins et par sjangre som er blitt så kommersielle at det bare handler om trender. Penger. Applaus. Ikke musikk, sier hun, og gjentar:

— Jeg nekter å være med på det.

Brutal

Det er nest siste dag i studio. Låten som spilles av er en av de vakreste som fins. Og en av de grusomste. Så sørgelig og brutal at den kan være vanskelig å lytte til.

I Sanden studio: Med tekniker Roald Råsberg ("Han er Sørlandets Jan Erik Kongshaug, og til å spise opp" sier Hefte) og sønnen og produsent Simen Hefte Endresen ("Vi har alltid fungert bra sammen, og han er kompromissløst ærlig - på diplomatisk vis.") Foto: Torstein Øen

Randy Newmans "In Germany Before the War" er en sang man elsker, og en sang man hater. Samtidig. Og det har Hilde Hefte gjort så lenge hun kan huske. For tre år siden kom den enda nærmere. Da sang hun en norsk versjon i Kristiansand domkirke, spesialskrevet i anledning markeringen av tjueårsdagen til Baneheia-offeret Lena Sløgedal Paulsen.— Det var så sterkt at vi bare sto og holdt rundt hverandre til slutt. Vennene hennes var der, sang for henne, leste dikt. Da var sangen hennes historie, og det gjorde den bare mer brutal. Jeg fikk et enda sterkere forhold til den og det ble helt nødvendig å ha den med på plata, forteller hun.

Spiller på lag

Albumet skal gis ut til våren, og har fått arbeidstittelen "Short Stories". Det handler både om det verste i livet, og det aller beste. Og på denne plata gjør Hefte det meste selv. Hun synger, spiller piano, gitar, klokkespill. Ting hun tidligere har overlatt til andre.

— Jeg måtte gjøre dette for å komme meg videre. Utfordre meg selv, sier hun.

For vokalisten har alltid jobbet med musikere som har gjort jobben enklere for henne. Men nå vil hun ikke ha det enkelt.

— Jeg har aldri møtt en jazzmusiker med et stort ego. De spiller på lag, de løfter hverandre. På tidligere produksjoner har jeg sluppet gjennom egne småfeil fordi jeg har blitt løftet opp av fantastiske musikere. Premissene denne gangen krever mye mer av meg selv. Det er en annen måte å jobbe på, det krever en annen type mot, sier hun.

Gikk tom

Den forrige plata Hefte gjorde var "An Evening in Prague" i 2007. Et helt album innspilt med Prahas filharmoniorkester.

— Det var det optimale. Jeg fikk bakoversveis. Og gikk litt i bakken etterpå. Jeg gikk tom. Hva skulle jeg gjøre nå? Sånn har jeg alltid vært, det er høyt og lavt. Jeg unner ingen å være rundt meg når jeg er på bunnen, men når jeg er på topp omfavner jeg hele verden, sier hun. Og legger til:

MINNEKONSERT: Hefte fremførte en norsk versjon av "In Germany Before the War" under minnekonserten for Lena Sløgedal Paulsen i 2010. Alex Scherpf sto for den norske teksten. På den nye plata gjør hun låten med Randy Newmans originaltekst. Foto: Tore-André Baardsen

— Men jeg trives godt med det. Jeg ville ikke vært på noen annen måte. Og jeg tror de fleste som driver med kreativitet er sånn.Hefte forklarer at hun går gjennom hele følelsesspekteret på denne plata. Og det er en bra ting, for hun er en tekstbasert vokalist. Slik de beste jazzvokalistene er, og alltid har vært, siden Billie Holiday revolusjonerte sjangeren med sin fremføring av "Strange Fruit" på 30-tallet.

— Den er forferdelig å høre på. Men på en bra måte. Hun er en inspirasjonskilde for alle. Jeg har hørt Holiday synge "Yesterdays" nesten uten stemme, like før hun døde. Hun er herjet av dop og alkohol, og finner ikke tonene. Hun hvisker teksten, men overgår likevel alle som noen gang har sunget den etterpå.

— Men alle kan ikke legge like mye smerte i en fremføring som Billie Holiday? Ikke alle har like mange demoner som henne?

— De fleste kunstnersjeler har demoner. Alle drar med seg ballast inn i det de holder på med. Så er spørsmålet, skal man selge privatlivet sitt eller fortelle en historie? For meg er historien drivkraften. Jeg må alltid stå inne for teksten, jeg må kunne fortelle noe, sier Hefte.

Kreativ med Kapstad

Hefte har bodd vekselvis i Kristiansand og Oslo i sitt voksne liv. Hun dro til hovedstaden for å studere piano, og jobbet deretter med en rekke andre artister. Men det tok tid før hun ga ut sin første plate. Det skjedde ikke før en av landets aller fremste jazzpianister kom inn i livet hennes og overtalte henne. Hefte traff Egil Kapstad da han begynte å undervise på musikkonservatoriet på begynnelsen av 1990-tallet. Det var begynnelsen på et vennskap, et ekteskap og et langt musikalsk samarbeid.

— Han var en typisk jazzmusiker, så laidback at man lurte på om det gikk fremover. Men han er en fantastisk mann og en fantastisk pianist, sier Hefte, som mener det bare er fordeler med å jobbe kreativt sammen med personen man deler livet med.

— Det gir dybde. En varm og vakker form for dybde. Egil forteller den samme historien som meg når vi spiller. Det er ikke slik at han komper meg, vi er likeverdige. Og han løfter meg ved å skrive arrangementer som ingen andre kunne gjort.

— Men to kreative sjeler i kreativt modus samtidig...?

— Ja... Det kan bli veldig stille. Det hender vi ikke får helt kontakt med hverandre, det er ikke alltid vi er på samme sted samtidig. Men det er noe med å gi hverandre rom, og det er vi flinke til. Og vi har raushet for hverandre. Jeg tror vi har det bedre enn de fleste.