Disneys prosjekt med å lage «live action»-nytolkninger av de gamle animasjonsfilmene sine kan kanskje ikke sies å være veldig meningsfullt, men har likevel resultert i vellykkede filmer som «Maleficent» (2014), «Jungelboken» (2016) og «Skjønnheten og udyret» (2017). Dessverre hører ikke «Dumbo» regissert av Tim Burton («Alice i eventyrland») til blant disse.
Originalen fra 1941 varer bare i 63 minutter. Denne versjonen er nesten dobbelt så lang. Og selv om utgangspunktet for historien er det samme – en elefant med kjempeører og evnen til å fly blir født inn i et omreisende sirkus – handler «Dumbo» anno 2019 mindre om en annerledes elefantbaby som må finne sin plass i verden enn den gjør om menneskelige intriger og kjipe kapitalister som ikke skyr noen midler så lenge det er penger å tjene.
Mange små kinogjengere vil nok synes at dette blir vel komplisert. Voksne med et forhold til originalfilmen kan på sin side la seg imponere av det rent tekniske – Dumbo er unektelig et lite mirakel av dataanimert søthet – men vil samtidig føle at mye enkel, barnlig sjarm har gått tapt et sted på veien.