- Jeg måtte bare bli en rebell

KRISTIANSAND : — Du må lære deg å holde munn, sa faren hans, da Günter Voss begynte å vise rebelske sider.

Men Voss gikk mot sin far mer enn én gang. Og han hadde ingen intensjoner om å holde munn. Ikke da tyske studenter demonstrerte i gatene på sekstitallet, ikke da han flyttet til Kristiansand for over 30 år siden, og ikke nå, når han gir seg i KSO.

Identitet

Det er hans 66. fødselsdag, og hans nest siste dag som fiolinist i Kristiansand Symfoniorkester. Han tilbringer ettermiddagen på glassverandaen i huset sitt på Kuholmen, sammen med Fædrelandsvennen. I stua befinner Bach seg. Mozart. Tchaikovsky og Bizet. I vinylform. Sistnevntes symfoni i c- dur er en av årsakene til at Voss utsatte KSO- avskjeden med en måned. Det ble hans siste konsert i Kilden, etter 34 år i orkesteret.

Da han kom til byen i 1978, var Voss en 32— åring med klare tanker om Kristiansands kulturliv. I sitt første intervju med lokalavisen brukte han begrepet "tornerosesøvn" om tingenes tilstand.- Vi hadde ingen identitet. Og folk hadde ikke et forhold til kultur. Hvis jeg sa jeg var musiker, så svarte de "så hyggelig, men hva jobber du med?" Det var en vanlig holdning. Jeg ønsket meg litt mer profesjonelle rutiner, sier han.

Og det har han fått.

— Alt er på et helt annet nivå i dag. Bedre, og mer profesjonelt, sier han, men etterlyser fortsatt mer langsiktig tenkning.

— Kultur er noe som vokser fram over en lengre periode. Man trenger en ramme, en kontekst, og jeg savner kulturbygging i orkesteret, sier han. Og mener den nye sjefdirigenten, Giordano Bellincampi, kan være rett mann for det.

— Jeg tror han kan være personen til å starte den kulturbyggingen. Det er litt trist at jeg ikke får være med på det, sier han.

Kilden

Voss mener Kilden gir orkesteret nye dimensjoner, selv om han påpeker at det fortsatt fins utfordringer for KSO. Som en klar og tydelig identitet. Og de rette menneskene til å løse konflikter. For eksempel av den typen som oppsto rundt åpningen av Kilden. Da ble orkesteret presset hardt. For hardt, mener Voss.

— De som var på toppen følte nok presset. De skulle gjøre seg bemerket i media og vise at Kilden boblet av aktivitet. Det gjorde at man ikke tok vare på menneskene. Men det har roet seg nå.

— Hvordan var stemningen i korridorene i den tida?

— Ubehagelig, fordi vi følte at vi ikke ble hørt. Alle var opptatte av å etablere seg i en ny verden, som var krevende, og de som burde ha lyttet til oss var mer opptatt av driften enn av menneskene. Det ble en ganske oppgitt holdning blant kulturarbeiderne, sier han, og slår fast at kommunikasjonen innad i Kilden må bli bedre.

— Det må være folk der som har erfaring med å løse personalkonflikter. I et orkester trenger man en kollektiv "goodwill" for å få et optimalt resultat. Det betyr at hver og en i orkesteret må ha et sterkt forhold til Kilden, ikke bare at de går dit og spiller fordi det er en jobb. De må føle noe mer, og ledelsen må legge til rette for det.

Preget av katastrofen

Voss snakker klassisk svorsk, men han er født og oppvokst i Scheessel, et lite, bortgjemt sted mellom Hamburg og Bremen. Året var 1946, og Tyskland var i ruiner. På alle måter. Voss erkjenner at det har merket ham å bli født i kjølvannet av Tysklands største skam.

— Man blir preget i underbevisstheten av å være så nær en nasjonal katastrofe. Jeg er fortsatt forskrekket over det som skjedde. Jeg leser alt jeg kommer over om Det tredje riket, for jeg klarer ikke å komme over hvordan en kulturnasjon med gode tradisjoner kunne sette ondskap i system på den måten, sier han. Og legger til, med skjør stemme:

— Jeg føler meg jo litt skyldig også. Litt medansvarlig.

— Hva mener du? Krigen var over da du ble født?

— Ja.. Kanskje fordi vi fikk se det på nært hold på skolen. Mennesker som hadde gjort kjempekarrierer i Det tredje riket, hadde blitt redusert til å være lærere for småunger. Og vi måtte kjempe mot dem. Lenge. Jeg måtte bare bli en rebell. Jeg var med i alle studentdemonstrasjonene. Vi skjønte ikke hvordan de som var skyldige i så alvorlige forbrytelser kunne bli tatt inn i samfunnet igjen. Det var et stort problem for oss, sier han, og mener andre verdenskrig er et gyllent eksempel på hva likegyldighet kan føre til.

— Den alminnelige borgeren i Tyskland mente det som hadde skjedd var Hitlers feil, men han kunne ikke klart det uten støtte fra folket. De som ikke sto opp for idealene sine var medansvarlige. Det går ikke an å tro at man kan leve uten å forholde seg til politikk. Det er viktig å engasjere seg, sier han.

Mystikk

Voss er syvende generasjon fiolinist i sin familie, men hans far hadde helt andre planer for ham.

— Han var tannlege, og ville jeg skulle bli hans etterfølger. Jeg orket ikke tanken på det. Han var alltid borte, og hadde veldig lite tid til meg. Han sa ofte "jeg er så glad i deg, for du skal bli min etterfølger". Det var ikke troverdig for meg. Jeg ville ha nærhet, og gjøre noe sammen med ham, så det ble mer og mer fjernt å bli hans etterfølger.

Så Voss trosset sin far, noe som resulterte i flere år uten kontakt mellom de to. Men den talentfulle fiolinisten hadde en drøm hadde måtte følge. Så han tok med seg felekassa, og dro til Sverige for å studere musikk. Der tok han et kurs under tyske Ernst Glaser. Han gjorde en audition, spilte litt Bach, litt Beethoven, og imponerte såpass at lærerne ville ha ham som konsertmester i et av orkestrene. I det samme rommet ble han forelsket. I en vakker, svensk pike som spilte fiolin. Barbeint, og i en egensydd kjole. Hun ble hans kone, hans kollega, hans beste venn.

— Gun er en spesiell dame, med mye empati og klokskap. Hun får meg til å se meg selv fra sidelinjen. Hvem jeg er, og hvordan jeg oppfører meg, sier Voss, og konstaterer at man må pleie kjærligheten for at den skal kunne overleve.

— Det er viktig å bevare mystikken, at det alltid fins ubrøytet mark. Det har vi fortsatt. Samtidig er det godt å få stadig nye bekreftelser på at hun er sånn jeg alltid har trodd at hun er er, sier Voss, som har fått den samme bursdagsgaven i år, som han har fått over førti ganger tidligere.

— Hun spør meg hvert år hva jeg ønsker meg, og jeg sier: Hvis jeg kan fornye kontrakten med deg i ett år til, så er det alt jeg ønsker meg.

Mer enn teknikk

Gun spiller også i KSO, og det skal hun fortsette med, mens ektemannen skal male, spille hardingfele og jobbe med parets tre barn, som alle er musikere. Og han vil holde foredrag. Fortelle hvor mektig musikk kan være. Og bør være.

— Jeg synes ikke man kan tilnærme seg musikk bare fra et teknisk ståsted. Det er viktig å spørre hvor den kommer fra, og hva man vil med den. Kultur skal ikke bare være nytelse, man skal kunne fornemme at det fins noe i verden som er større enn mennesket, sier Voss.