Den forteller om Jimmy Grimble i en grim, engelsk by, den skildrer et bymiljø med store, golde boligblokker, fabrikkpiper og puber. Et barsk miljø, der mange er seg selv nærmest. Jimmy er opptatt av fotball. Han bor sammen med sin mor, hans far blir det ikke sagt et ord om. Han blir mobbet av en gutt kalt Psyko og en ved navn Gordon, en slik som nær alle jenter drømmer om og som selv tror han er det skinnende håp både på fotballbanen og for menneskeheten generelt. Jimmy kan spille fotball, men på banen, når alle ser og vokter på ham, mister han grepet. Selvtilliten er svak, han mangler tro på seg selv når det gjelder. Så skjer det: Da han en gang rømmer fra de to mobbeuhyrene, søker han tilflukt i en kjeller. Der støter han på en eldre kvinne. En slags snill heks. Hun forærer han et par gamle, slitte fotballstøvler. Hun sier de er magiske. Og med støvlene på beina blir han en god fotballspiller. En av de beste på sitt lag, i sin divisjon. Han tror det er magi og han vokser. Men han har problemer på hjemmebanen, blant annet med sin mor og hennes nye kjæreste, og med ei jente som synes godt om han, men som han har oppført seg feigt overfor. Filmen skal ses på som en fabel. En smidig laget fabel, med musikk som kler stoffet og med ledige skuespillere. En fabel over temaet at kjærligheten overvinner alt. Her menes absolutt ikke bare kjærligheten mellom mann og kvinne. Her snakker vi om det at hans mor sier at hun er glad i ham, det å heie på laget sitt, det å snakke med en blind, gammel mann, det at en voksen person gir han råd, bryr seg om han, støtter han. Filmen viser at dette kjærlighetsaspektet ikke bare er en varm kvalitet i seg selv, som kan ha en dypt betryggende virkning og befordre en sunn utvikling. Det aspektet kan også forløse en tro. En tro på egne evner, eget talent. Filmen har en varme, en tone og et språk som ville treffe mange ti— elleve- og tolvåringer. I sin enkle fabelform bør den også treffe mange voksne.DET FINNES BARE EN JIMMY GRIMBLE England 2000 Regi: John Hay. Skuespillere: Robert Carlyle. Lewis McKenzie.