— Flere av de virkelig dyktige angiverne og informantene kom fra agderfylkene. Her fikk Gestapo gode resultater. Ved andre avdelinger slet de mye mer med å rekruttere informanter, forteller Eirik Veum. Forfatteren og journalisten er nå ute med den tredje og siste boka i serien «Nådeløse nordmenn». I de foregående utgivelsene om Statspolitiet og Hirden har han navngitt og fortalt historiene til hundrevis av nordmenn som under siste krig begikk krigsforbrytelser og grusomheter.
En halv historie
I den siste boka tar han for seg den aller mest beryktede av okkupasjonsmaktens institusjoner, nemlig Gestapo. Her er nær tusen nordmenn navngitt som Gestapo-medløpere.
Taushetstradisjon
— Det virker som interessen for dette er stor på Sørlandet. Det er en landsdel der man har tradisjon for at ikke alt skal snakkes om. Det er kanskje derfor at interessen blir så stor når det først kommer noe, sier Veum.
Tirsdag lanserer han boka med foredrag på Stiftelsen Arkivet i Kristiansand. Hvis det går som ved de to forrige lanseringene, blir oppmøtet og engasjementet stort.Arkivet var som kjent også Gestapos hovedkvarter i Kristiansand under krigen. Mye av det som fortelles i kapittelet om Sørlandet skjer her, eller det er styrt herfra.
I dette kapittelet får vi stifte navngitt bekjentskap med en rekke svært ivrige Gestapo-medløpere. Personell som formelt kun var sivilt ansatt som tolk, deltar for eksempel i tortur og skjerpede avhør. Dette kunne være både kvinner og menn. Motstandsfolk som har skiftet side under tortur sendes ut i samfunnet for å lokke enda flere motstandsfolk i fella. En av dem sender over 100 mennesker i fangeleir med angivervirksomheten sin. Han får beskjed av Gestapo-sjef Lipicki om at «hvis Tyskland taper denne krigen blir du hengt».
Identifikasjon viktig
Ett sted fortelles det om en 16 år gammel jente som sender en sørlending til sin død i tysk fangeleir fordi han skjeller henne ut for å jobbe for tyskerne.
Mange har kritisert Veum for unødvendig å identifisere gjerningspersonene.
— Jeg forstår mye av kritikken. Men det som har kommet fram er så utrolig og så voldsomt at jeg tror identifikasjon er nødvendig. Hvis du ikke vet hvem som gjorde dette med hvem blir det lettere å avvise disse historiene. Dessuten: hvis du bare skriver om en «tobarnsmor fra Vennesla», kaster du denne mistanken mot svært mange mennesker. Det samme gjelder dem som jobbet på arkivet. Det er ikke riktig å kaste mistanke om tortur over alle som jobbet der, og dermed blir det nødvendig med navn, sier Veum.
Rekruttering
Han tror ikke Gestapos suksess på Sørlandet skyldtes at lokalbefolkningen var ekstra samarbeidsvillig.
— Nei, motstandskampen var hard på Sørlandet, og nettopp derfor måtte Gestapo sette inn store ressurser. Dette var også et viktig område for dem fordi de ventet seg invasjon fra de allierte her. Derfor var avdelingen på Arkivet sterkt utbygget, og de må ha hatt dyktige rekrutteringsoffiserer, sier Veum.
Skeptisk til å navngi
— Jeg er slett ikke sikker på om det er riktig å gi ut denne boka. Jeg tenker på de uskyldige etterkommerne etter dem som gjorde dette, sier Even Rasmussen.
Skuespilleren fra Mandal er barnebarn av Louis Hogganvik. Hogganvik døde på Arkivet etter tortur, og historien er kjent gjennom Gaute Heivolls roman «Himmelarkivet».Bestefarens skjebne til tross, er ikke Rasmussen sikker på at det er riktig å gi et en bok som navngir 103 sørlendinger som medløpere for Gestapo.
— Jeg husker selv fra skolegården hvordan barn kunne få gjennomgå når det ble kjent at de var i familie med nazister. Jeg forstår viktigheten av dokumentasjon, men kanskje skal vi overlate til etterkommerne å ta initiativ til at disse tingene kommer fram, sier Rasmussen.
- Har verdi som dokumentasjon
Historiker Thomas Hagen ved Stiftelsen Arkivet var først kritisk til bøkene til Eirik Veum.
— Jeg har historikerkollegaer som sier de ikke vil nedverdige seg til å lese disse bøkene, og det synes jeg er å gå alt for langt. Jeg har riktignok kalt det Eirik Veum gjør for «historieskriving etter Wikileaks-metoden». Samtidig er det fullt mulig å være kritisk til deler av en bok og samtidig ha sympati for prosjektet, sier Thomas Hagen. Historikeren ved Stiftelsen Arkivet har vært konsulent for den siste boka i «Nådeløse Nordmenn»-serien, etter at han var kritisk til den første boka.- Kritikken står jeg inne for. Men dette er nok en av de bøkene om 2. verdenskrig som kommer til å nå ut til flest, og jeg ser ikke noen grunn til at jeg skulle la være å gjøre det jeg kunne for at den skulle bli best mulig. For selv om boka ikke er lytefri har den absolutt en verdi som dokumentasjon, sier Hagen.