Mens hans gamle Led Zeppelin-makker Jimmy Page sitter og gnukker på opptak fra 70-tallet, har Robert Plant fremdeles blikket festet fremover. Og dedikasjonen til å alltid gå videre betaler seg. Soloalbum nummer 10 kan godt være hans beste til dato.

«Little Maggie» slår an tonen: en urgammel trad-låt arrangert som noe midt mellom irsk jig, folkrock og trip hop. Plant synger med en stemme som drypper av honning mens banjo og beats går opp i en høyere, varmere enhet. Dette er musikk med dype røtter, men det er ingenting konservativt over den. Utover på albumet går tankene vel så ofte til Tinariwens maliske ørkenblues som til rock i tradisjonell forstand.

Samtidig er materialet alltid forankret i skikkelige melodier. Låter som «Poor Howard» og «Somebody There» burde være noe for alle som likte Plants samarbeid med bluegrassdronningen Alison Krauss. Han hever seg heller ikke over å gjøre en helt streit pianoballade. Hør bare på smellvakre «A Stolen Kiss».

«lullaby and... The Ceaseless Roar» er neppe hva de mest ortodokse blant Zeppelin-fans ønsker seg. Men så lenge han kan lage ny musikk av dette kaliberet, er det lett å forstå at 66 år gamle Robert Plant nekter å hvile på sine laurbær.

RobertPlant_lullabyAndTheCeaselessRoar.jpg