Forfatter: Karl Ove Knausgård Forlag: Oktober

For 41 år siden sjokkerte den amerikanske forfatteren Philip Roth med romanen Portnoys besværlige liv(Portnoy's Complaint ). Jeg husker jeg leste den, og ble sjokkert – og ganske godt underholdt. Men det turde jeg ikke si til noen. Boka fikk straks tilnavnet «Pornoys besværlige underliv» – og det sier jo sitt.

Dette har jeg tenkt på under lesningen av Min kamp, fjerde bok . For det er mye underliv her. Og det er mye rus. Det er kort mellom fyllekulene og enda kortere mellom de mislykkede sexaktene. Det er lengre mellom de passasjene som virkelig henrykker i denne boka. Kanskje jeg synes den bæres mindre av den glødende patos som de tidligere har. Og det er mer trivialitet enn før. Kanskje det er denne leseren som begynner å bli sliten av Knausgårds bekjennelser, men det kan jo også være at forfatteren har vært mer sliten enn tidligere under selve skrivingen. Jeg er fremdeles begeistret, men ikke så overstadig som før.

Nå har det vært sagt og skrevet uendelig mye om dette forfatterskapet og forfatteren de siste månedene. Det er nesten så en kan bli matt. Samtidig er det fantastisk at litteratur engasjerer på denne måten og blir «snakkis», som det heter i aviskretser.

PUBERTAL.

Fjerde bok handler om årene fra 17 til 19 – altså de to siste årene i gymnaset i Kristiansand og det ene året som ufaglært lærer i Nord-Norge. Det er fremdeles førtiåringen som skriver, men jammen blir han ikke ganske pubertal innimellom.

«Å men fy faen i ville helvete så bra det føltes!» tenker 18-åringen da han skal flytte til Nord-Norge. Han ankommer stedet og får « … følelsen av å gå på kanten av verden. At det ikke gikk an å komme lenger ut. Ett steg til, og jeg var ute av den». Her ligger jo også allusjonen til tittelen på Knausgårds debutbok – som i stor grad henter handling fra samme sted.

Han bretter ut et omfattende rusmisbruk og en seksuell dysfunksjonalitet i så mange ulike situasjoner at en blir mett. Det er grenser for hvor mange ganger for tidlig sædavgang kan varieres. Utagerende festing er et diminutiv i denne sammenhengen, både hva russefeiringen i Kristiansand og livet som søring i den vesle nordnorske bygda ytterst mot havet byr på. Det er så man fristes til å si at her må det da foreligge ikke så rent lite diktning? Er det fysisk mulig å holde et slikt tempo uten å bli utmattet? Samtidig skriver og skriver han på en novellesamling, når ikke opp, men kommer inn på Skrivekunstakademiet i Bergen.

JOURNALIST.

Den unge mannen pendler mellom å være verdensmester i egne øyne, og den dypeste selvforakt og avmakt. Og, ja, det har man da opplevd. Men jeg følte meg mer hjemme i barndomsskildringen i Min kamp, tredje bok , enn i denne ungdomsskildringen.

Her er navngitte og ikke navngitte personer, blant annet har en navngitt journalist i herværende avis en ikke ubetydelig rolle for den unge mannens tidlige karrière som musikkjournalist, først i Nye Sørlandet, så i Fædrelandsvennen. Helt uproblematisk og bare hyggelig for den omtalte, vil jeg tro. Antakelig vil også denne boka skape sårhet hos noen, selv om det første bindet nok var det mest sjokkerende i så måte.

LIKE HISTORIER.

Forfatter Tore dukker opp mot slutten, jeg antar det er Tore Renberg. Det er påfallende hvor like historier de forteller. Renberg forteller om Jarle Klepp, som får ungdomsårene ganske sterkt preget av eget forhold til rusmidler og som var sterkt på leiting i det seksuelle landskapet, og som fikk barneårene ødelagt av en fars alkoholisme. Forskjellen er at Renberg skriver om «han», mens Knausgård skriver om seg selv, Karl Ove. En eller annen har i debatten om bøkene hevdet at Knausgård fratar seg selv muligheten til å skape sterkere dramaturgi ved ikke å ville dikte, men gjenfortelle «virkeligheten». Sammenlignet med Renbergs Kompani Orheim og Mannen som elsket Yngve kan jeg være enig. Denne boka har etter mitt skjønn litt for mange trivialiteter og er litt for lang til å holde interessen på høyde i forhold til de tre foregående.