Det amerikanske progmetal-bandet Periphery feirer sitt 10-årsjubileum med et hardtslående dobbeltalbum ved navn «Juggernaut: Alpha» og «Juggernaut: Omega». Her snakker vi om et av bandene som har vært med på å definere undersjangeren djent, men dette er muligens deres beste utgivelse i karrieren. Periphery har fått mye kritikk fra metalfans for sin bruk av clean vokal og noe snillere sound. Denne ganger er det nærmest likevekt mellom growling og vanlig vokal, noe som vil tilfredsstille alle parter. Musikken er som vanlig ekstremt komplisert bygd opp og teknisk avansert, men til tider er låtene så fengende at radiostasjoner vil plukke det opp.
Her er det nemlig en fusjon av flere forskjellige sjangre og stemninger. Det går fra svevende til tungt, og plutselig er vi inne på et jazz-parti eller noe som minner om en ren poplåt. Det er ganske sprøtt, og man trenger en del gjennomlyttinger for å få med seg alle detaljene. Låtene smelter over i hverandre på en smart og detaljert måte og begge albumene virker ekstremt gjennomtenkte.
Man vet aldri hva som kommer her og dette blir som en spennende oppdagelsesreise. Det blir aldri kjedelig når man hører på Perihery.