Serena ManeeshPlenenPublikum: 600Emil Nikolaisen fra Moi lager vakkert bråk. Den tidligere Silvertrommisen har for lengst vist at han har noe å fare med også utenfor punken. Det har skaffet Serena Maneesh oppvarmingsjobber for Dandy Warhols og hederlig omtale i en ellers surmaget britisk musikkpresse. Gårsdagens quartkonsert viste et band som fremdeles låter noe uferdig, men som sitter på en dynamittønne av potensial.Nikolaisen og Serena Maneesh har en spesiell evne til å smelte sammen det klangfullt harmoniske med det ståkete og skrikende rå. Da bandet gikk på scenen på plenen halv seks i går, ble det fort klart at denne konserten kom til å stå i kontrastenes tegn. Teatralsk anført av en Nikolaisen ikledd pannebånd, rysjeskjorte, skinnjakke og pilotbriller, kastet bandet seg ut i lange, fuzzmettede og lydmalende sekvenser, og gjorde det på ingen måte lett for tilhørerne.Musikken bølget mellom dronene, statiske og introverte partier på den ene siden, og nydelige, melodiske og utadvendte seksjoner på den andre.Det låt syrete, uforutsigbart og lekkert, men samtidig noe ufokusert.Litt for ofte manglet det en rød tråd til å holde bestanddelene sammen. Men publikum virket entusiastiske, om enn på en litt forvirret måte, og Serena Maneesh klarte stort sett å holde på interessen.Nikolaisen briljerte med finurlig og oppfinnsomt gitarspill, søster Hilma la ned et godt stykke bassarbeid, og bandet låt samspilte og spillesugne. Det eneste som manglet var det musikalsk samlende elementet, men selv uten et klart fokuspunkt fungerte Serena Maneesh godt. Det sier litt om hvilke kvaliteter som ligger i denne snodige gruppaLars. A Nedland