Mandalsbandet deafmazjiiN er etter hvert blitt såpass etablert at de fleste sørlandsrockere vil vite hva en ny EP fra den kanten betyr: seig, blytung rock tuftet på like deler angst, aggresjon og Black Sabbath-aktig riffing. deafmazjiiN spiller kort og godt grunge, og dét gjør de med en overbevisning så innbitt at man skulle tro de siste 15 årene aldri hadde funnet sted.
Tenker man kommersielt, er nok ikke grunge det verste man kan drive med i 2010. Alice in Chains gjorde et vellykket comeback i vinter og til sommeren spiller nylig gjenforente Soundgarden på en festival nær deg. Og er det to band deafmazjiiN slekter på mer enn noen andre, er det nettopp disse
Bandets rockfaglige kompetanse er det heller ikke noe å si på. Frontmann Per Bertrand Aanonsen har bakgrunn fra både supertøysete Gartnerlosjen, det ikke fullt så tøysete Black Debbath og, ikke minst, Manitou, et av landsdelens mer legendariske metal-band.
Likevel ville det være synd å si at deafmazjiiN tilfører sjangeren noe nytt eller egenartet. Til det er låtmaterialet for grått og «hørt det før»-faktoren for høy, bandets åpenbare kvaliteter og iherdige innsats til tross.
Dessuten er det ikke til å komme forbi at musikkstilen de tviholder på, for mange av oss føltes utspilt allerede midt på 90-tallet en gang.
