Drama
USA/Storbritannia/Tyskland/Russland 2009
Regi: Michael Hoffman
Manus: Michael Hoffman, Jay Parini
Skuespillere: Christopher Plummer, Helen Mirren, James McAvoy, Paul Giamatti, Anne-Marie Duff
Sensur: 11 år
Egnethet: Ungdom/voksen
Da den russiske forfatteren Leo Tolstoj døde i 1910 var han 82 år og en av verdene store mediacelebriteter (ordet kjendis fantes ikke da). Han hadde skrevet romaner som ”Anna Karenina” og ”Krig og fred”. Han levde på sitt gods omgitt av familiemedlemmer og tjenere.
Men: I dag er det vel lov å si at han de siste årene var en forvirret mann, selv om han var klar nok i det hverdagslige. Han dannet en form for religion og i henhold til den ville han frasi seg sine eiendommer til fordel for asketisk fattigdom. Et ledd i denne frigjøringen var at han ville omgjøre sitt testamente: Alt skulle tilfalle koryfeene i hans nye ”religion”. Dette, som munner ut i Tolstojs flukt fra godset og hans død på en jernbanestasjon i Sør-Russland, blir i filmen sett, sanset og erfart gjennom hans nyansatte sekretær (James McAvoy), en ung mann som er blendet av dikteren og hans nye lære. Og som alle som blendes av en ny lære, beveger han seg i en mental tunnel.
Det er en bevegelig og engasjerende film, men svært tradisjonell i form, stil og tone, både hos regissør, manusforfattere og skuespillere. Det virkelig interessante er verken Tolstoj selv, de smålige menneskebikkjene han er omgitt av, eller pressens iherdighet og pågåenhet (uten en presses pågåenhet ville mye aldri kommet for dagen!), men hans hustru gjennom nesten femti år, grevinne Sofya. Hennes forsøk på å holde fast ved sine rettigheter og Tolstojs kjærlighet. Hun spilles som en hel symfoni av Helen Mirren (”The Queen”).
Tolstoj tolkes av Christopher Plummer. Plummer er 80 år, han huskes kanskje best som marineoffiseren i ”Sound of Music” fra 1965. Han tolker Tolstoj med kraft og stor utstråling, men en kan ikke helt fri seg fra å føle at hans Tolstoj-figur iblant er skapt et hakk for Zorba-aktig fra manusforfatternes side.