Begge bøkene er skrevet av amerikanere, begge handler om USAs rolle i verden, og begge har ordet «makt» i tittelen. Ut over det er bøkenes verdigrunnlag og analyse av amerikansk — og europeisk - politikk og kultur diametralt motsatt. Den mest oppsiktsvekkende av de to bøkene er den nykonservative sikkerhetspolitiske analytikeren Robert Kagans Makten og Paradiset. Forfatteren, som sies å ha stor reell innflytelse i indre Bush-sirkler, er allerede blitt internasjonalt berømt og beryktet for sin tese om at Europa etter den annen verdenskrig har forspilt sine muligheter til å bli en mektig verdensdel fordi europeerne har satset på dialog, samarbeid og humanistiske verdier i stedet for militær makt. USA har på sin side gått motsatt vei - også under demokratisk styre - og vært villig til å bruke sin enorme militære makt for å nå egne mål. Den andre boken, en samling av taler, debattinnlegg og intervjuer med kanskje den aller fremste av USAs egne opposisjonelle, lingvisten, filosofen og aktivisten Noam Chomsky, har tittelen Makt og Terror. Mye av innholdet er kjent fra tidligere bøker om og av Noam Chomsky. Men i denne boken er utgangspunktet 11. september-angrepet mot USA og begrepet terror. Chomskys utgangspunkt er at all vold mot sivilbefolkningen er terror, uavhengig av om den begås av fundamentalistiske aktivister eller verdens mektigste stat USA. På denne bakgrunn ser han 11. september i lys av de utallige amerikanske intervensjonene på fremmed jord etter den annen verdenskrig - Vietnam, Sentral-Amerika, Midtøsten osv.Chomskys analyse er verken ny eller ukjent. Vi har bl.a. vår egen Johan Galtung som jobber i samme tradisjon. Det oppsiktsvekkende ved Chomsky og hans tilhengere i USA er måten de behandles på av toneangivende kretser, myndigheter, medier og store deler av akademia. I frihetens og demokratiets mønsterland er kritikere og opposisjonelle som Chomsky blitt en underkuet, fortidd pariakaste. Akkurat det paradokset blir lettere å skjønne når man leser Robert Kagans endimensjonale tilbedelse av makt som effektiv problemløser og synonymt med rett og legalitet. Direkte skremmende blir analysen hans når vi vet at han har sterk tilknytning til amerikansk UD der han har jobbet i flere år, og at han paradoksalt nok er tilknyttet tenketanken Carnegie Endowement for International Peace. Her leder Kagan et prosjekt om amerikansk lederskap. Dessuten er han fast spaltist i Washington Post. Etter å ha identifisert USA med krigsguden Mars, og Europa med skjønnhets- og kjærlighetsgudinnen Venus, prøver Kagan å «bevise» at det nærmest alltid er den militaristiske, maktpolitiske linje som har gitt (positive?) resultater i verdenspolitikken. For Kagan er Vestens nyere historie en nærmest ubrutt bekreftelse på at de stater og nasjoner som satser på militær makt, og er villige til å bruke den, beholder sin internasjonale posisjon, mens de som prøver å hindre og forebygge konflikter gjennom forhandlinger, kompromisser og dialog, er taperne. Det stadig forverrede forholdet mellom USA og «den gamle verden», Europa, forklarer han med at Europa selv har valgt å opptre som om verden befinner seg i en paradisisk tilstand, mens USA er realisten og pragmatikeren som stirrer verdens maktkamp, konflikter og ondskap i hvitøyet - og gjør noe med det. Dermed er konklusjonen klar for Robert Kagan; USA er i dag så militært overlegent alle andre land og blokker at det rett og slett ikke trenger samarbeidspartnere. Unilateralismen, alenegangen og verdenspoliti-doktrinen blir den skremmende konsekvensen. Det bekymringsfulle ved Kagans analyse er at den langt på vei beskriver og belyser det som er blitt en realitet dagens amerikanske utenrikspolitikk. Det vi for kort tid siden aldri trodde kunne skje i en humanistisk vestlig verden, får her en rasjonell forklaring som - hvor skremmende den enn er - setter oss bedre i stand til å skjønne at det dreier seg om en gigantisk verdikamp mellom århundrelang vestlig, humanistisk sivilisasjon, og det amerikanske samfunnets latente og aldri hvilende glorifisering av makt, ære, rikdom og uhemmet selvrealisering. USA trenger kanskje noen århundrer til med kriger og terror for å nå fram til europeernes kostbare lærdom om at maktens pris av og til blir for stor. Det er her den andre «makt»-boken kommer inn. Selv om Noam Chomsky ikke er mer representativ for amerikanske holdninger og verdier enn Robert Kagan er det, så viser både boken og Chomskys virke gjennom fire tiår at «den gamle verdens» humanistiske idealer også er en del av amerikansk tradisjon. Etter vantroen og rystelsen ved lesningen av Kagans bok, er det derfor en trøst å høre Chomskys optimistiske konklusjoner. Tross alt er verden blitt et mer sivilisert sted enn den var før - hovedsakelig takket være vanlige borgeres engasjerte, samvittighetsfulle, ofte oversette men modige deltakelse.