BERLIN: Jan Freuchen (24) fra Kristiansand er nyutdannet billedkunstner fra Kunstakademiet i Bergen. Han er en av mange unge kunstnere som har valgt Berlin som bosted i begynnelsen av sin karriere.Sammen med kunststudent Sveinung Unneland (23) fra Farsund har han fått tak i en grei leilighet i området Friedrichshain, en bydel som for 15 år siden hørte til Øst-Berlin. Her bor de to både godt og billig, selv om noen og enhver nok ville fått betenkeligheter når de kom inn i bakgården og begynte på trappeoppgangen. Akkurat der ser det ut som ordet vedlikehold har vært et fremmedord i mer enn 50 år. Jan Freuchen flyttet hit i oktober. Sveinung Unneland hadde kommet litt før og stod dermed for det grøvste av oppussingen. Freuchen avsluttet sin utdannelse ved Kunstakademiet i Bergen i juni. I mellomtiden har han hatt et par utstillinger og han laget blant annet scenografien til teaterstykket Fjellet som ble satt opp på Agder Teater tidlig i høst. Han er for tiden representert på Sørlandets Kunstmuseum i den utstillingen som presenterer nyinnkjøpte verk. Museet har kjøpt Freuchens eksamensarbeid 1,3 kg egenprodusert jern, verket han også fikk antatt på Statens Høstutstilling i år. Den unge kunstneren er i ferd med å vekke oppsikt i en rekke sammenhenger i Norge. Han er i ferd med å skaffe seg en plass som en spennende, interessant og utfordrende kunstner, en som er velformulert både i sine ulike kunstuttrykk og ellers både i tale og skrift. — Kunst er et felt for spesialiserte diskusjoner. Og det bør den være. Jeg har ingen tro på en «folkekunst» - noe som trolig vil bety en dvask, tverrpolitisk kulturpakke, sier han på spørsmål om hva kunst er for ham. Som kunstner arbeider han for å gi en subjektiv bearbeidelse av vår kulturs billedspråk og metaforer.- Jeg er opptatt av hva det vil si å være et individ i et vestlig, senkapitalistisk samfunn. I norsk sammenheng kan man snakke om et utbredt middelklassekompleks, hvor fraværet av en fellesskapskonstituerende historie er tydelig. Sosialdemokratiets klaustrofobiske trygghet byttes ut til fordel for kapitalismens logikk om å skape sin identitet gjennom konsum. Et konstant løfte om lykke som aldri innfris. Det er kun i krigssituasjonen at selvmordsstatistikken går ned, sier han. Med dette som utgangspunkt for kunstnerisk virksomhet, kan en forstå at Berlin som bosted og arbeidssted er «gefundenes» som det heter der i gården. - Ingenting er som en skikkelig kommunistisk paradegate, sier han. Han har tatt Fædrelandsvennens utsendte medarbeidere med på byvandring i det tidligere Øst-Berlin. Turen går gjennom hyggelige boliggater, men plutselig står vi på Karl Marx Allee der prangende fasader skjuler små og trange arbeiderboliger. Byen innbyr til oppdagelsesferder, både i nærmiljøet i Friedrichshain og til lengre streif med U-bahn, trikk og buss til andre bydeler. Det var ikke tilfeldig at valget falt på Berlin når studieårene i Bergen var til ende.- Jeg hadde vært i Berlin før, og likte byen. Når en slutter på akademiet møter en ofte to klare problemer. Det ene er av sosial karakter, det andre økonomisk, forklarer han, og sikter til at man som student går sammen med likesinnede, mens man mister dette miljøet når skolen er ferdig. - Bergen er en såpass liten by at du får ikke noe stort miljø etter utdannelsen. Berlin er en av de byene i Europa som er mest oppdatert på samtidskunst. Det er her det skjer, og her er det mulig å finne et miljø av nyutdannede kunstnere, og det blir en vennegjeng som er litt koordinert i sine interesser, sier han. Den økonomiske siden av saken går ut på at man bor godt i Berlin for langt under halvparten av hva det koster å bo i for eksempel Oslo. - En kan leve mye lenger for de samme pengene her. Det er nesten komisk hvor mange norske som henter stipendpenger hjemme og bruker dem her, sier han, og blir en smule ironisk i det han tilføyer «byen for de falmede poeter». Han bruker mye tid på å orientere seg i Berlins kunstlandskap, og til det har han funnet et nyttig redskap: Sykkel. Slik farter han rundt i Mitte og nærmeste omgivelser, fra galleri til galleri og fra utstilling til utstilling. - Dessuten jobber jeg en del på nettet. Jeg drifter en alternativ nyhetskanal, en kanal som skal formidle nyheter som ellers ikke kommer frem i ordinære kanaler. Min side skal være en veiviser for å komme frem til slike litt skjulte kanaler. Det har ikke noe med kunstprosjekt å gjøre, det er bare noe jeg gjør ut fra en frustrasjon over måten nyheter blir redigert på. På min egen hjemmeside kan jeg heller gjøre kjent mine egne holdninger, forklarer han, og ber oss ta med web-adressene: www.thecompilation.net og www.freuchen.no. Noen stamkneipe har han ikke funnet ennå.- Problemet er at vi som kjenner hverandre bor nokså spredt her i byen. Men vi har jo et norsk galleri, Projekt 0047, som skal være et utstillingssted for ung, norsk kunst, forklarer han.Dette galleriet ble presentert i Fædrelandsvennen i går.