Så vel åpnings— som avslutningsteksten i Pål Gitmark Eriksens fjerde bok, Tale om dyrene, handler om døden. Et ikke ukjent motiv i forfatterskapet. Prologen, «Når dyrene taler», handler paradoksalt nok om døde dyr. Vi befinner oss nemlig på zoologisk museum, der det er tausheten som taler (bare avbrutt av dyrelåter i konservert form). Epilogen, «Tale om Døden», er forfatterens refleksjon over det moderne menneskets desperate, men selvsagt fåfengte, forsøk på å iscenesette en «Endlösung» på eksistensens åpne og mest pinefulle spørsmål - nemlig ved å utforske muligheten til «å ta livet av selve Døden».

Innrammet av disse to tekstene finner vi så tre avdelinger med korte og noen lengre tekster, om en rekke dyrearter og om forholdet mellom dyr og mennesker i fortid og nåtid. Og her kommer mennesket definitivt dårligst ut. Uten at det blir rettet for mange moraliserende pekefingre direkte til homo sapiens, blir det gjennom tekstene demonstrert hvordan mennesket i kraft av sin teknologiske (og intellektuelle?) overlegenhet gjennom historien har gjort alt det har kunnet for å markere seg som naturens herre og evolusjonens sluttpunkt. Mot dette, eller i det minste for å nyansere bildet, formidler tekstene både leksikalsk kunnskap og frodige - til dels fantastiske - historier om ulike dyrs egenskaper, gjøren og laden. I enkelte av tekstene nøyer forfatteren seg med å presentere zoologiske fakta, mens han i andre skriver inn egne erindringer og opplevelser - eller han serverer anekdoter om forhold mellom dyr og mennesker fra ulike tider og steder.

Gitmark Eriksen har i tidligere bøker vist at han har et innsiktsfullt forhold til billedkunst. Så også denne gangen. Dersom vi trekker inn bokens omslag, som er prydet av et Theodor Kittelsen-motiv, ser vi også der en innramming - i og med at den siste teksten før epilogen, «Dyr i avgrunnen», inneholder en analyse av et kjent Hieronymus Bosch-maleri. Kittelsen-bildet viser en vei som fører fra et opplyst område og inn i en mørk og litt tåkeaktig skog. Kanskje representerer dette motivet i den aktuelle konteksten en mulig bevegelse mot det ukjente, kanskje sågar trolske - eller «dyriske». Bosch-bildet viser en omsnudd virkelighet: «Det er dyrene som har overtatt her, det er de som regjerer (...), og de godter seg over å kunne pine dem (menneskene), spise av dem, le av dem og ikke minst etterligne dem.» Naturens hevn over menneskelig arroganse og selvtilstrekkelighet? I sum går det an å lese Tale om dyrene som et litterært verk som innbyr til en tematisering av menneskets mange forsøk på å frikoble seg fra alt «umenneskelig», enten det nå gjelder den animalske delen av skaperverket - eller døden.

Gitmark Eriksen utfordrer de tradisjonelle sjangerkonvensjonene. Det er i og for seg ikke revolusjonært. Innenfor den romslige sekken vi kan kalle modernismen, har jo det nærmest vært for et pliktløp å regne i flere tiår. Men måten han gjør det på, oppleves likevel som forfriskende. Særlig fordi han gir leseren noe å tygge på allerede i tittelen: «Tale». En tale forutsetter både en taler og et publikum. Talen tilhører vanligvis en noe mer folkelig arena enn for eksempel foredraget eller forelesningen. Samtidig vil vi vel gjerne knytte talen til en spesiell - og ikke sjelden - høytidelig anledning. Talen er dessuten i utgangspunktet en muntlig sjanger. Og her skaper forfatteren spenning ved å slippe fra seg et kunstverk som først og fremst er litterært - både som formeksperiment og som et stykke skrift. I tillegg gir han leseren mange anledninger til å reflektere over om det hun finner i Tale om dyrene egentlig er taler. En del av tekstene kunne like gjerne vært presentert som essays, andre som fortellinger osv.

Uansett hva vi velger å kalle det, viser Gitmark Eriksen i enda høyere grad enn tidligere at han behersker forfatterfaget. Språket hans er ren nytelse, og de små, nesten umerkelige overgangene mellom gravalvor og fleip er dyktig utført. Måten han bruker parenteser på er et eksempel på det. Ofte stiller han her to stilnivåer mot hverandre, eller han lar parentesen inneholde et kommenterende element. I begge tilfeller skaper det en overraskende spenning i fremstillingen. Selv om jeg ovenfor knyttet begrepet «folkelig» til talesjangeren, vil jeg ikke karakterisere Tale om dyrene som noen utpreget «folkelig» bok. Jeg vil likevel ikke nøle med å slå fast at det er hans mest tilgjengelige til nå, og at den dermed kan bidra til å åpne et allerede spennende forfatterskap for et større publikum.

Og la det endelig også være sagt - selv om det nok ikke har vært forfatterens viktigste mål med boken: Jeg lærte en masse spennende jeg ikke visste fra før om dyr! Noen av tekstene må da være gefundenes fressen i skolens zoologiundervisning. Så, kjære naturfaglærere (og selvsagt alle dere andre lesere): Kjenn deres besøkelsestid!

Oddbjørn Johannessen

BOK

Tale om dyrene

Forfatter: Pål Gitmark Eriksen

Prosa

Forlag: Gyldendal