KRISTIANSAND: — Jo jo. Men med så mye tyner som jeg har vært utsatt for i mange år, så er det ikke sikkert jeg husker noe godt. Ha ha.

— Kan vi ikke forsøke likevel?

— Greit.

— Og begynne fra begynnelsen?

— Ja.

Så her er hva vi noterte fra samtalen med bildekunstneren på Hånestangen, han som skryter på seg noen centimeter og forteller at han er to meter. Men som likevel rager over det meste, eller hvordan vi nå enn skal få sagt det.

Tenåringspar

Vi noterte mye om kunsten - og litt om kjærligheten. Så da tar vi det viktigste først:

Kjell Nupen var bare 15-16 år da han traff Aino. Hun var ett år eldre da de møttes på en visefestival i Mandal. Hun ble sanger, arbeidet senere med opera både i Lübeck og Oslo, men ble frilanser da den første av ekteparets to jenter kom til verden i 1988. Så mye om den saken. Over til kunsten:

Bare 17 år gammel kom Kjell inn på Kunstakademiet i Oslo. Det var bildekunstner han ville bli, skjønt arvelig belastet var han ikke. Familien kommer opprinnelig fra Sunnmøre, faren var ansatt i Forsvaret og ble tilfeldigvis beordret til Kristiansand.

Med bare ungdomsskole bak seg måtte han ha dispensasjon for å begynne på denne høyskolen. Det viktigste var imidlertid opptaksprøven. Den var nok meget overbevisende.

Utdannelsen der var femårig, men etter halvgått løp dro Kjell til Düsseldorf for å studere under blant annet den kjente kunstneren og professoren Gerhard Richter.

Han kom til den tyske storbyen, den gangen regnet som Europas kunstsentrum, midt på 1970-tallet, i en politisk turbulent tid. Der jobbet eller studerte de store i hans generasjon - eller rettere sagt de som var litt eldre enn han, som eksempelvis Anselm Kiefer og Per Kirkeby. Med kun 400 mark i lomma - som skulle vare et helt år, søkte han et billig sted å bo. Relativt tilfeldig havnet han i et nedlagt og okkupert fabrikklokale som egentlig tilhørte firmaet IG Farbenindustrie. (- Det er de som lager malingen jeg bruker nå, så jeg har vel betalt tilbake husleia!)

Skinner

Lånekassa ga ikke lån til kunststudenter den gangen, det ble vel ikke forventet at de kunne betale noe tilbake. Så Kjell tjente litt ekstra med å legge trikkeskinner i Düsseldorf. Hver morgen, fra klokken fem til ti, la han skinner. De som egentlig skulle hatt jobben, solgte den nemlig videre til studenter. Fem mark i timen ble det på Kjell. Han har siden i livet studert disse trikkeskinnene i Düsseldorf - og vært ganske fornøyd med arbeidet.

Så kan man kanskje si at livet siden har gått på skinner for mannen.

Det kan iallfall se slik ut når vi tenker på kunstneren som på folkemunne har fått et stort uteområde oppkalt etter seg og sitt fonteneanlegg. Få vet hvor den offisielle Otterdalsparken er, men alle vet hvor Nupen-parken er. (- Nå har mine barn også begynt å si Nupen-parken. Alle sier Nupen-parken uten at de vet hva det refererer til. Kanskje noen tror at denne Nupen har vært en byoriginal. Oops, det er vel akkurat det jeg er?)

Livet har kanskje gått på skinner når vi tenker på den overveldende positive mottakelsen glassmaleriene og den innvendige utsmykning av nye Søm kirke fikk. Eller når vi tenker på de enorme køene i år 2000 da Sørlandets Kunstmuseum åpnet første utstilling i nyinnredet bygning med retrospektiv Nupen-utstilling. Store utstillinger har det vært i over 30 år, rost av kritikere, elsket av publikum. I måneden som kommer vil hans utstilling i Galleri Bi-Z garantert få kjempebesøk. I dag trengs det 8-10 årsverk for å tilrettelegge Nupen-utstillinger, inkludert noen hos hans faste forbindelse, Galleri Wang i Oslo. Den kunstneriske - og økonomiske - suksess synes å være enorm.

Men skinner? Livet?

— Jeg er nervøs og usikker før åpningen av utstillinger. Er gjerne reist tilbake før selve utstillingen åpner. Jeg blir altså ikke kvitt angsten for utstillinger - og det forundrer meg. For hele tida vet jeg at jeg kanskje kunne ha gått videre. Og så er det vel slik at jeg trives ikke sammen med mange mennesker. Å jobbe på verksted er et ensomt arbeid. Egentlig trives jeg best sammen med familien.

— Er det mer du har angst for?

— Ja - for det meste. Det kan være ting som heiser eller fly. Men det er mye god og lovlig dop som man kan bruke!

Falt fra stige

For noen år siden falt han ned fra en stige og simpelthen knuste det ene beinet. Han skulle hente en badmintonball fra taket - så var det et sekunds uoppmerksomhet og dermed litt redusert førlighet for resten av livet.

— Det er skremmende lite som skal til før man kan bli satt ut spill, sier 50-åringen.

Men det var altså livet vi skulle oppsummere. Vi rykker tilbake til Düsseldorf, det vil si vi rykker faktisk ut av Düsseldorf, der oppholdet bare varte halvannet års tid, og drar tilbake til Kristiansand.

Med seg fra den tyske kunstsmeltedigelen hadde Kjell fått med seg tankene om fellesverksted styrt av kunstnerkollektiv. Så ble Myren Grafikk dannet sammen med Jan Kolstad, Tom Lid og Håkon Henriksen.

Men han ble stadig mer trukket mot maleriet og skaffet seg etter noen år et eget sted å arbeide i Henrik Wergelands gate. Samtidig drev han en utstrakt reisevirksomhet og begynte å bygge opp et nettverk rundt om i Europa. I Venezia var han også bosatt i et par år.

Selve det internasjonale gjennombruddet kom i 1982 da han ble invitert til ungdomsbiennalen i Paris. Da ble franske og danske gallerister oppmerksomme på ham. Og i 1984 fylte han hele Christiansands Kunstforening med sine bilder.

Noen år senere rykket han opp fra Kristiansand og etablerte seg i Tvedestrand. Sammen med andre smånæringer følte han seg skviset ut av Kvadraturen - og muligheter for utvidelse var det ikke snakk om.

I Tvedestrand ble familien Nupen boende i 11 år. Først i 2001 vendte han tilbake til Kristiansand, til nytt hus og nytt, stort verksted på Hånestangen. I hagen har han forresten skaffet seg noen sauer, noe som ble registrert av Fædrelandsvennen i sommer. (- Jeg sa til den journalisten at jeg også dyrket agurker, men det kom ikke på trykk.)

Undring

— Har livet lært deg noe?

— Jeg håper at jeg er blitt noe mer moden, og at jeg ikke har mistet nysgjerrigheten. Men jeg ser nå ting i farger som jeg tidligere bare så i sort/hvitt, har fått tid til å reflektere over hva jeg er opptatt av og har funnet noen linjer i livet som jeg vil følge videre. Hele livet mitt har dreid seg mye om undring, en går og lurer på noe hele tida. Og selvtillit har en så visst ikke alltid. Kunst handler om tro og tvil - som livet for øvrig.

Jeg er jo blitt stadig mer selvkritisk, eller kanskje usikker, jeg vet ikke. Åtti prosent av de tingene jeg lager blir destruert - og jeg jobber altså veldig mye.

Da jeg var 17 år og fikk kritikk, tenkte jeg bare at dette var noen idioter - for da var selvtilliten på topp. I dag har jeg langt større ydmykhet i forhold til publikum. Jeg sier ikke lenger at det alltid er de andre som har feil - nå ja, selv om de ofte har det{hellip}

— Er du opptatt av egen prestisje?

— Prestisjen på egne vegne blir mindre etter hvert - men blir større på vegne av de verkene man etterlater seg. Det er kunsten jeg er opptatt av, ikke alt rundt den.

Dessverre er kunst i dag blitt mer og mer konkurransebetont. Det er få i mitt miljø som er genuint opptatt av kunst, man er mer opptatt av disse 15 minutes of fame. Jeg har støtt på gallerister i utlandet som heller snakker om strategi, økonomi og planlegging enn om kunst, og de kler seg i svarte, håndsydde dresser som om de jobber på børsen eller i et meglerfirma. Samtidig er kunstnerne selv nesten blitt som popstjerner, de blir spurt om å uttale seg om alt mulig. En gang kom jeg til New York, men der var det bare snakk om image-bygging, så jeg bakket ut - det var ikke noe for meg.

Skillet kom rundt 1982-83, tror jeg. Inntil da var det få som hadde sett ansiktene våre, men flere som hadde sett bildene. Men vi tok imot den hånden som kom fra mediene og lot oss bli personifisert, sier Nupen.

Vennskap

Billedkunstneren på Hånestangen skal i kveld feire sin 50-årsdag, skjønt selve bursdagen er på mandag. En lang rekke gjester er innbudt.

— Er dette venner eller bekjentskaper?

— Noen er veldig nære venner. Men med et liv på farten, med om lag 150 dager borte hvert år, er det ikke alltid så lett å pleie vennskap.

En del venner har gått bort. De ukentlige samtaler jeg hadde med Jakob Weidemann savner jeg. Men jeg mener ikke at man behøver å samtale med venner hver uke, det er bare godt å vite at de finnes.

Jeg gjør jo ellers ikke så mye for å treffe mennesker, går sjelden ut, går sjelden på utstillinger, holder meg egentlig mest rundt verkstedet. Jeg har ikke tid til å bruke livet på tullpreik.

svein.h.moe@fvn.no