Synne Sun Løes:

Yoko er alene

Kortprosa/roman

Cappelen Debutanten Synne Sun Løes skriver både enkelt og utfordrende på en gang. Ved første øyekast kan det virke som om denne boken, som er en type kortprosa i grenseland mot romanen (forlaget kaller den roman), sikter mer mot ungdom enn mot voksne. Fortelleren, Lone, er 15 år og fremstår tidvis som en nokså klassisk usikker, sær og kvisete tenåring. Hun "lurer på hvorfor havet er blått i stedet for rødt", og "hvorfor månen er rund og ikke firkanta" — muligens utfordrende spørsmål, men som her utsies på en enkel, naivistisk måte. "Yoko er alene" kan fort oppfattes som lettlest og uproblematisk, på lik linje med så mange andre bøker. Men denne forfatteren vil opplagt mer. Tekstene er satt opp i brevs form. Alle tiltaler søster Milde, en nonne Lone har lest om i avisen og beundrer: "Du sa det viktigste var å elske, alt annet var sekundært". Men det foregår ingen dialog mellom de to. Verden beskues gjennom Lones øyne alene. Og det er en komplisert verden, med familien, adoptivfamilien, i en sentral rolle. Moren er nervesyk, broren er pen: "De ler alle når de hører at vi er søsken", skriver Lone. Det er en fremmedfølelse her. Resten av familien er annerledes enn Lone, det føler hun sterkt, altså er det hun som er annerledes. Broren kaller henne Yoko, fordi hun er skjevøyd og alternativ (som Yoko Ono). "Yoko er alene" har trekk som kan minne om dagboksromanen - det uformelle språket, de stadige forflytningene i bilder og situasjoner - i det hele nokså sjangertypiske grep, likevel sitter jeg igjen med en følelse av at dette er en original, norsk prosadebut. Selv om hovedpersonens refleksjoner og problematiseringer ikke alltid er like engasjerende, viser Synne Sun Løes en vilje til å gå utenpå det typisk morsomme og det typisk tragiske. Dette viser seg spesielt et stykke uti boken, hvor de små hverdagshendelsene og tankestikkene har begynt å virke i leseren. Perspektivet vokser. Fortelleren begynner å jobbe på gamlehjem. Hun får vite at hun har en tvillingbror i Korea. Det skjer noe med språket: "Å bevege føttene etter hverandre, å føre hånda til munnen, å sette seg i en stol, åpne ei dør. Jeg øver meg på det i søvne. Alt krever noe. Alt har en kode". Dette utsagnet viser definitivt et ønske om erkjennelse, og røper en langt på vei moden innsikt i den unge Lones sinn. Dette er en bok bugnende full av lengsel, av savn etter å kunne ta del i, kanskje endatil gå i ett med det som ligger utenfor ens egen rekkevidde. Det som på overflaten kan virke vellykket og attraktivt - som fører til idoliseringen av andre mennesker, drømmen om det andre (Lone på en elvebåt i Japan, Lone som hjelpearbeider i Bangladesh). Lone opererer med et vagt skille mellom fantasi og virkelighet - i den forstand at ingenting er umulig bare man er ung nok. Det er en moderne livsfølelse Løes formulerer. Enkeltindividet bombarderes av bilder og inntrykk utenfra, både lykke og ulykke - verden blir overstrømmende, og det er fort gjort å føle seg utenfor. Sentimentalt blir dette likevel aldri. Lone fremstår ikke uten en viss integritet. Slik reagerer hun på kallenavnet som er ment å skulle svi: "John var ingen dust, han visste hva han ville ha. Og han valgte Yoko. Av tusenvis av kvinner, valgte han lille, gule Yoko med det lange, svarte håret. De skeive øya. Yoko som kjempa for love og peace og dreit i det meste". Pål Gitmark Eriksen