I Krypten lydstudio i sentrum av Trondheim sitter en kameratgjeng, og flirer og koser seg. De er på en ukes «leirskole», som de kaller det, i Trondheim, i betryggende avstand fra skolekompisene i Nesseby i Finnmark.

Blacksheeps er i byen for å gjøre seg kjent med studio, bli mer trygge — før innspillingen starter 1. februar.

  • Vi bare leker oss litt nå, forteller vokalist Agnete Johnsen.

Studio, sove, spise

— Det blir studio, spising og soving, sier gitarist Emilie Nilsen.

  • Har dere ikke sett noe av Trondheim?

  • Jo, vi har vært på Rema, opplyser bassist Aleksander Touryguin.

Altså i hvert fall nok til at de kunne legge merke til at de var på forsiden av Dagbladet i går i et sensasjonsoppslag om at de ikke spiller selv på hitversjonen av «Oro Jaska Beana»

  • Det var fryktelig snedig, ler trommis Victoria Eriksen. - Det var jo ikke noen nyhet akkurat, det har vært kjent siden finalen i MGP jr. Det er vel andre viktige ting som skjer i verden for tiden, også.

  • Vi ble lei oss da vi ikke fikk spille. Klart det, for visste jo vi kunne det. Men vi skjønte etter hvert også at det ikke er så enkelt å få spilt inn ting rett på så kort tid i studio. Vi kunne ikke få mer tid enn de andre artistene, heller, for det ville ikke vært rettferdig, sier Emelie.

Spiller selv på plate

— Men vi spiller jo selv alltid ellers. Og på plata skal vi også spille, forsikrer Victoria.

Det tikker inn en tekstmelding som tar oppmerksomheten bort fra intervjueren. Victoria fniser, Emelie og Agnete bryter ut i gapskratt. Aleksander kikker uinteressert ned i gulvet. Ja, hvordan er det å være eneste gutt i tett samkvem med sterke jenter?

  • Jeg pleier å si at det har sine fordeler. Men også ulemper. Mest det siste. Det er mye psykisk terror. Og fysisk, oppsummerer hanen i kurven.

At de fire har en god og trygg tone er ikke vanskelig å sense.

Ler av det meste

Produsent Ulf Risnes ødelegger ikke stemningen.

  • Ulf er morsom, konstaterer Agnete, men gjengen blir stille et bitte lite sekund når vi forteller at Risnes nektet Postgirobygget å spille selv på deres første album for drøyt ti år siden.

  • Jeg har lært noe på ti år. Det fins andre måter å organisere seg på når det er urutinerte musikere i studio. Å ta tiden til hjelp er det viktigste. Og Blacksheeps imponerer meg voldsomt på alle vis. Bare måten de taklet å være på forsiden av Dagbladet. De bare lo, de, sier en imponert Risnes.

Ler gjør Blacksheeps til det meste.

Skjønt de er litt bekymret for hva som skjer etter at alle bortsett fra vokalist Agnete er ferdig med ungdomsskolen og skal begynne på videregående til høsten. Da vil de kanskje ende opp i tre forskjellige byer, Alta, Vadsø og Messeby. - Huff, det blir fire timer med buss for å møtes på øving, sier Emelie, som tror hun vil søke på musikklinje i Alta.

  • Men vi kan jo ikke oppløses, for vi skal jo gi ut cd i løpet av året, konstaterer Victoria.

Først eksamen, så cd

Det skal de nemlig, og etter full fokus på eksamenstid, skal de gjøre ferdig cd og spille på et utvalg festivaler i sommer. Hvor de skal spille, blir vel avklart i løpet av neste uke. Veldig mange av de store festivalene har meldt sin interesse. Det er masse forespørsler også for enkeltoppdrag for å spille den store hiten - som nå er kåret til fjorårets beste låt av norske musikkritikere og dessuten Spellemann-nominert som beste låt i 2008. Bare en liten prosentandel av forespørslene blir positivt besvart av strenge foreldre og management. Men på idrettsgallaen på tv i morgen kommer de.

En tur til Tyholttårnet ble det visst tid til i går kveld også, og på hotellrommet prøver bandet å skrive flere låter til debutalbumet.

  • Inspirasjonskildene?

  • Alt mulig, vi liker veldig mye forskjellig, black metal, Valkyrien Allstars, Duffy, oppsummerer Emelie.

  • Victoria liker punk, forteller Agnete.

  • Og jeg liker gammelrock. Iron Maiden og Kiss, sier Aleksander.

Oppdaget i Trondheim

— Og det store målet?

  • Å kunne leve av musikken. Og å få spille på Roskilde-festivalen. Og i England og kanskje i USA, formidler en ivrig gjeng.

Det kan det nok bli en råd med. De har kommet seg ganske mange mil av sted fra Messeby allerede som 15-åringer, så de har solid forsprang på de fleste.

  • Vi hadde aldri verden trodd vi skulle komme så langt som dette. Vi jobbet bare for å bli med i Ungdommens kulturmønstring, vi. Og så endte vi i landsfinalen i Trondheim for to år siden. Da vi var her, la folk merke til oss, og ting begynte å skje . . .