KRISTIANSAND: — I motsetning til hva folk måtte tro, er jeg egentlig er veldig glad gutt, påstår Kristian Landmark, regissøren av «Bad Boy Bubby», et dyktig gjennomført teaterdykk til helvete.Han sitter med både armer og bein i kors foran Biscenen på Agder Teater, som er dekket med grimme, grå kulisser. Anne Ma Usterud tasser forbi i et utvasket polyesterplagg. Håret henger i tjafser foran ansiktet, og Usterud har påtatt seg et særdeles tomt blikk før hun entrer scenen som Bubbys mor. De siste månedene har Landmark levd, og bare nødig åndet, i «Bad Boy»s grelle glamourtomrom. Tilværelsen blant incest, undertrykking og gudfryktig manipulasjon har vært hard, men givende.- Det er interessant å bevege seg helt ned i helvetet, konstaterer Landmark.- Tror du Kristiansand-publikummet er klar for det?- Ja, det tror jeg. Jeg tror de trenger det. «Bad Boy» er et mikrokosmos av det som er der ute i den virkelige verden. Folk kaller det umenneskelig, men det er en del av det å være menneske, når du er på bunnen.Landmark håper forestillingen vil fungere som en katarsis. Å provosere vil han ikke, men debatt ønsker han velkommen.- Hadde jeg villet provosere, hadde jeg stilt meg opp og drept en gris i Markens. Jeg hadde lyst til å lage en egen versjon av en fantastisk historie, om hvordan den undertrykte undertrykker, uansett om det er i en kjeller eller ute i verden, sier regissøren og rasper over skjeggbusten med hånden.- Jeg blir veldig fornøyd om stykket skaper debatt, men jeg tror likegyldigheten er en folkesykdom. Vi har det så greit her. Mange tror de har gjort oppgaven sin her i verden om de gir 100 kroner til et fadderbarn. Reddet av Idun

For Landmarks del var tidlig teaterinteresse ikke gitt. Han dumpet tilfeldig innom teatersamfunnet Idun mens han gikk på Kristiansand katedralskole.- På den tiden var jeg litt syk i hodet. Jeg tok realfag og trodde teater var drit kjedelig. Men etter at jeg prøvde meg i Idun, fikk jeg smaken på det. At du er nødt til å bidra med din del for at fellesskapet skal funke, det synes jeg er vakkert, sier Landmark.- Hadde det ikke vært for Idun, hadde jeg ikke drevet med teater. Den rammen Katedralskolen og rektor Arne Rosenvold gir, er helt forbilledlig. Det er synd det ikke finnes flere slike studentsamfunn.Etter videregående fikk Landmark med seg Ex.phil. på Bali, musikkproduksjon på konservatoriet, drama i Oslo, samt samfunnsfag- og historiestudier. I tillegg var han involvert i «Valerian», «Fjellet», «Kopimaskinen» og «Terninghuset» i forskjellige produksjonsroller, og i «Utlendingen» som regissør. Han skrev manus og musikk til «Café Fatale» og skrev låten «Carousel of love» til reklamefilm for Cubus. Landmark har dessuten hatt regi og manus på flere kortfilmer og drev i flere år «Norsk Filmmusikk». «Bad boy Bubby» er nå hans kritikerroste regidebut på Agder Teater. Men en heseblesende merittliste til tross, føler ikke Landmark at han har kommet så langt.- Jeg føler selv at jeg er en to-tre år bak skjemaet. Jeg har sagt jeg vil vinne Oscar for beste utenlandske film eller manus før jeg blir førti. Om du setter deg et helt vilt mål, må du komme langt. Det er utrolig viktig å ha en drøm som ikke nødvendigvis går i oppfyllelse, smiler Landmark.- Etter at dette har lagt seg litt, vil jeg ta noen uker med en six-pack foran datamaskinen på hytta og se om jeg får trøkt ut et mesterverk. I løpet av en toårsperiode har jeg også lyst til å lage en skikkelig fet gangsterfilm med handling i Kristiansand. Det er ikke noen vits i å hvile på sine laurbær når ikke det er noen laurbær å hvile på. Teater for alle

Én drøm Landmark virkelig vil realisere, er å trekke flere tvilere til teateret.- Mens kino og fotball er folkelig, er teateret liksom finkulturelt. Det håper jeg å komme litt til livs.- Jeg elsker fotball intenst. Fotball er fantastisk, noe alle kan følge med på. Mitt mål er at de samme menneskene skal gå på teater. Alt er showbiz.Men at det er mye glamour i teateret, kan glatt avskrives. Landmark berømmer sine skuespillere, som våger å stå fram i bedriten ærlighet. Teater er ikke bransjen for å bli beundret.- De som er ute etter kjendisstatus, får finne på noe annet. Jeg ser de idiotene på «Big Brother», som blir respektert uten å ha gjort noen ting. Det er det totale lavmål, og så blir de sett på som helter. Før hadde jeg lyst til å bli beundret, men jeg er i ferd med å legge det av meg, sier Landmark.- Frykten for ikke å bli husket er nok en tendens i min generasjon, og alle skal gjøre noe helt spesielt med livet sitt. Rift i idyllen

I nærmeste fremtid vil Landmark, med sin fremstilling av undertrykkelse i Guds navn, bruke livet sitt til å røske litt opp i sørlandsidyllen.- Under forberedelsene gikk jeg rundt og bar på en dårlig lommeradio. Der var det bare skurr, helt til én menighetskanal slo inn. Jeg rakk å høre setningen «Hvis ikke du velger Jesus, ender du med et liv i fortapelse», før kanalen forsvant igjen, forteller regissøren.- Så kom ikke her og si at dette moren til Bubby sier ikke er reelt. Den tematikken i stykket er veldig aktuell.Den engasjerte debutanten har ervervet seg mye teatererfaring på sine 25 leveår. Men jobbingen med «Bad Boy Bubby» er like fullt spesiell.- Tidligere har jeg vært mer en altmuligmann. Nå har jeg et helt fantastisk apparat rundt meg og har konsentrert meg om manus og regi. Det har vært en fantastisk mulighet til å lære, sier Landmark.- Men dette er første gangen jeg er usikker på hvilke reaksjoner jeg vil få. Noen vil elske det, og noen vil hate det intenst. Jeg har ikke peiling, og det er spennende.Fredag melder Fædrelandsvennens anmelder: «Det er lurvete, det er skittent, det er ekkelt og fornedrende. Men det er en drivende god forestilling». Etter den stående applausen kan Landmark endelig ta et realt utpust i kjelleren.ingvill.dahl@fvn.no