Dette er stor forfatterkunst

Så vakkert og beskrivende at jeg nesten ikke har lest maken.

Publisert: Publisert:

Peter Handke Foto: Forlaget

Grade: 5 out of 6
  • Bjørn Fredheim

I boka «Det store fallet» har jeg beveget meg gjennom den østerrikske Nobelprisvinneren Peter Handkes krevende, litterære landskap. Det var en spennende reise, men dette er litteratur som ikke gir ved dørene. Leseren tvinges virkelig til «å følge med i timen», og det fortelles like mye mellom linjene.

I boka presenteres vi for en skuespiller («min skuespiller») som gjennom en reise er på vei mot «Det store fallet». Hans kvinne (uten navn) vender stadig tilbake i historien, men da mer som en kulisse og en metafor for fravær av kjærlighet.

I starten mister hovedpersonen en sitronstein på gulvet som han ikke makter å plukke opp. Steinen blir også en metafor og beholdes som referanse flere steder i boka.

Hovedpersonen beveger seg fra kvinnens hjem og mot byen der Det store fallet skal finne sted. På veien mot byen beskrives landskaper med innhold av flora, fauna og mennesker i detalj, men aldri med henvisninger til tid eller sted.

Dette er stor forfatterkunst. Så vakkert og beskrivende at jeg nesten ikke har lest maken. Teksten er uhyre velskrevet, detaljrik og frodig. Det blir særlig sterkt når ondskap, vold og krig skildres.

Forfatteren introduserer et begrep han kaller «nabokriger», og det er nesten uunngåelig å ikke lese teksten i en Balkan-kontekst. Det er i det hele tatt ganske vanskelig å lese «Det store fallet» uten å se det i sammenheng med Handkes kontroversielle, politiske uttalelser om massakrene i Srebrenica og talen i begravelsen til Slobodan Milosevic.

Peter Handke Foto: Forlaget

Hovedpersonen stiller spørsmål om hvordan ondskap oppstår og hva som bestemmer hvem som skal tre frem i lyset («Hitler hadde allerede som barn kastet stein på geitene»). Dette er spennende lesing, men også såpass krevende at forfatteren, tidvis, står i fare for at leseren ikke greier å henge med i svingene.

Ondskapen gjennomsyrer det meste, til og med reklameplakater på Metroen, søppelkasser malt i regnbuefarger ødelegges med pressluftbor, og når det hele blandes med bibelsitater, blir det et utrolig sterkt uttrykk (et nyfødt barn ser opp på ham og lar ham forstå - «Far hvorfor har du forlatt meg?»).

Det er ikke en bok man feier over på en kveldsstund, men bør leses i små porsjoner. Språket er mesterlig, og beskrivelsen av «roboblen» i et vater er fantastisk.

Det er ni tette og innholdsrike kapitler.

Det anbefales å ta små pauser.

Publisert:
Fædrelandsvennen ønsker en god og åpen debatt. Her kan du bidra med din mening.
  1. Bokanmeldelse
  2. Litteratur
  3. Peter Handke