Litt før klokken ni den åttende mai avbryter jeg lesningen for å gå ut og heise ned flagget, og det slår meg at det jeg leser, en biografi om Hamsun, kanskje ikke er det mest passende for anledningen. Eller kanskje nettopp veldig passende. Jeg kunne jo ha lest noe som ikke hadde med okkupasjonen av Norge og andre verdenskrig å gjøre i det hele tatt. Jeg kunne ha lest i en annen bok jeg for tiden holder på med, nemlig «Brave New World» av Huxley, men da ville den passet til en annen anledning, nemlig det at mai er eksamenstid og jeg leser om kloning til biologieksamen.

Å lese for anledningen er ofte min unnskyldning til å lese skjønnlitteratur når jeg egentlig bør lese til eksamen. Da jeg et semester tok fag i religionsvitenskap, leste jeg Amos Oz og Imre Kertész samtidig. Først og fremst fordi jeg liker å lese, men samtidig gir lesningen av skjønnlitterære bøker en mer helhetlig forståelse for det jeg prøver å få kunnskap om, det er lettere å se for seg andres liv da. Det å lese for anledningen kan også være en del av en opplevelse. Jeg hadde lenge tenkt på å lese klassikeren «On the Road» av Jack Kerouac, og da jeg en gang skulle til USA og reise med tog og leiebil fra sørstatene til vestkysten, tenkte jeg at det ville være en glimrende anledning til endelig å få lest den. Nå ser jeg for meg den amerikanske landeveien hver gang jeg tenker på boka.

Men som nevnt: Det er mai, det er vår, og en forfatter som jeg tenker på hver vår, som jeg forbinder med vår, er Françoise Sagan. Det kan være fordi det var vår første gang jeg leste henne, eller at våren er loppemarkedtid og at jeg alltid fant en bok av henne da jeg lette i kassene, og siden, da jeg sluttet å bruke søndager på å gå på loppemarkeder, er blitt slik at jeg selv tar henne frem hver gang det begynner å bli grønt på trærne. Eller at hun faktisk skriver så fint om den, som her fra «Nederlagets time»: «Hun ventet på sommeren, hun gjenkjente den i hver duft [...] hun tenkte på gatelyktene som alltid ble tent for tidlig, ydmyket i sin profesjonelle stolthet når de gikk over fra rollen som vinterens kostelige veivisere til sommerens halvparasitter — fanget mellom en dag som aldri ville bestemme seg til å helle og morgenrøden som allerede småtrippet på himmelen av lengsel etter å bre seg utover den.«