I villreinens rike

Friluftsforlaget Friluftsforlaget i Arendal, med Johan Christian Frøstrup i spissen, har nylig gitt ut et bokverk som kan få stor betydning for forvaltning, verneplaner og bruk av de enorme fjell— og heieviddene som vi i dag kaller Setesdal Vesthei-Ryfylkeheiene og Setesdal Austhei. I dette område ligger også fjellheimen Njardarheim som tilhører staten og forvaltes av Statskog Sør- og Vestlandet med hovedkontor i Kristiansand. Statskog og vilreinutvalgene i Setesdal Austhei og Setesdal-Ryfylke har samarbeidet med forlaget om boken som har fått tittelen "I villreinens rike" og er skrevet av ikke mindre enn 16 forfattere. Formålet med boken er åpenbart å rope et varsku til de myndigheter og rettighetshavere som har en vesentlig del av ansvaret for den menneskelige påvirkning av dyrenes levevilkår, en påvirkning som har ført til at villreinen så å si ikke beveger seg mellom fjellområdene som i "gamle dager". De områdene boken beskriver er landets sørligste og nest største villreinrike, med særdeles sårbare heier med tynt jordsmonn og morenemasse. De menneskelige inngrep, som hindrer reinen fra å beite der hvor beiteplantene er best til de forskjellige årstider, fører til overbeiting på visse arealer mens andre arealer blir liggende ubrukt. Men boken er også en lovsang til et rikt, vakkert og mangfoldig landskap, større enn Hardangervidda i utstrekning, og tilgjengelig for alle som vill oppsøke villreinens rike, fra øst eller vest, fra nord eller sør. Boken har et vitenskapelig grunnlag, der en rekke forfattere har bidratt med sine kunnskaper, for eksempel botanikeren Per Arvid Åsen, viltforvalter Tor Punsvik og forskere fra Norges landbrukshøgskole og Biologisk Institutt ved Universitetet i Oslo. Følsomme emner, som for eksempel "konkurransen" mellom rein og sau og forholdet til småvilt, er behandlet med alle forskningsdata som er tilgjengelige i dag. Det alle er enige om så langt, er at vi er midt inne i en verdidebatt der det også er spørsmål om hva slags økonomisk avkastning heiene kan gi, uten at det fører til rovdrift eller overforbuk. Det dreier seg om et sårbart landskaps bæreevne; hva vil vi produsere på utmarksarealene og hvordan skal vegetasjonsbildet og dermed dyrelivet se ut? Boken er ideell for den som ønsker å lære, men har også noe å tilby den som gleder seg over praktfulle bilder og gode historier. Det gjelder ikke minst fjellheimens spennende historie og tiden da rikmannen Heiberg regjerte sine en million dekar. I og med at boken er skrevet av 16 forfattere forkommer det overlappinger. Det gjelder blant annet grenseoppdelingen mellom heiene. Emnedelingen er så konsekvent at det kan være vanskelig å finne helheten for et bestemt område, for eksempel Setesdal Austhei. I delene som omhandler reinstammen og jegerne tusener av år tilbake i tid, er det gjort et poeng av å skille mellom kalibrert og ukalibrert C-14 datering (kalibrering gjøres for å korrigere for det faktum at C-14 innholdet i atmosfæren ikke kan være konstant). Dessverre er dette skillet bare sporadisk gjennomført, slik at en for de fleste tidsangivelser og dateringer som er gitt i teksten, ikke vet om det er tale om kalibrert tid eller ei.. Kalibrering av C-14 dateringen fra de første reinjegerboplassene i Sør-Norge gir et påslag i alderen på omkring 1000 år. Det er blitt en vakker bok, men ikke en skjønnmaling av heier og fjell for turistformål. Det er heller ikke en bok som varsler dommedag for det dyreliv som har eksistert i fjellheimen i tusener av år. Det finnes lyspunkter og grunn til optimisme. Men da må mennesket med sine maskiner ta seg i akt. Egil Remi Jensen