Her i landet — og i resten av den vestlige verden, har skepsisen til fremmede kulturer økt siden 11. september. Faktisk er annenhver nordmann i løpet av høsten blitt mer skeptisk, viser en undersøkelse foretatt av Annette Thommesens minnefond. - Vi ser den stigmatiseringen som vi har advart mot i lang tid, sa styreleder Olaf Thommesen til NRK nylig.TV-bilder av muslimer som jubler over katastrofen på Manhattan, eller andre ekstreme nyhetsglimt påvirker selvfølgelig vårt syn på islam. Ikke bare blir vi skeptiske, vi blir forbannet.Men heldigvis også nysgjerrige.For i løpet av denne absurde høsten har en god del av oss søkt mer kunnskap om islam og om hvordan muslimer tenker. Etterspørselen etter bøker om religion, både om islam og buddhisme, har økt sterkt etter 11. september. Det samme har bøker om Taliban, Midtøsten, Afghanistan og terror. Kari Vogts bøker om islam leses som aldri før, og til stadighet må hun og andre islameksperter svare intervjuere som stiller de mest elementære spørsmål om islam - i folkeopplysningens tjeneste.Dessuten har folk utrolig nok kastet seg over et 40 siders avisbilag i tabloidformat, stappfullt av tekst og ikke med ett eneste bilde.Det var Morgenbladets 11. september-bilag som kom sammen med den ordinære ukeavisen lørdag 16. november. Her ble det samlet 49 artikler, taler og analyser fra både statsledere, politikere, terrorister, journalister, intellektuelle, akademikere og menneskerettsforkjempere fra alle sider i konflikten. Aldri tidligere hadde denne seriøse ukeavisen blitt utsolgt i kioskene med en gang. Og interessen var så stor at det ble trykket i nye opplag, og er nå tilgjengelig som klassesett. Her gjorde Morgenbladet en formidabel innsats som kunnskapsformidler. Æren skal for øvrig deles med stiftelsen Fritt Ord som finansierte utgivelsen.Så det er ikke mangel på tilbud til den som vil skaffe seg kunnskap og innsikt. Ramadan, burka, sunni- og shia-mislimer, sharia og uttrykket «troens fem søyler» er blitt begreper vi etter hvert forstår meningen med.Men skal vi forsøke å skaffe oss en bredere forståelse av forholdet mellom den kristne og den muslimske verden, en sterkere innlevelse, må vi søke også andre steder. Eksempelvis i skjønnlitteraturen.Her er enormt mye å velge mellom. Man kan lese en nettopp gjenopptrykket utgave av årets nobelprisvinner, V.S. Naipauls bok fra 1981, «Blant de troende - en islamsk reise» og bli delaktig i omstridte Naipauls tanker om at islam har slavebundet og forsøkt å utslette andre kulturer med katastrofale følger. Eller man kan la seg fascinerende av mer underholdende litteratur som Jan Guillous ferske trilogi om hans svenske middelalderhelt, Arn Magnusson. Her er handlingen lagt til korstogtiden, der Guillous romanfigur blant annet gjør karriere som tempelridder og utkjemper harde slag med muslimske styrker. Venstreorienterte Guillou som alltid mener noe med det han skriver, presenterer i disse bøkene en arabisk kultur som på nesten alle måter var den vesterlandske overlegen. Ikke minst når det gjaldt toleranse overfor andre troende. Mens mer primitive korsfarere hugget ned enhver som bekjente seg til Allah, lot de kultiverte muslimene alle få lov til å dyrke sin religion i fred.Men den boka som har gjort sterkest inntrykk på meg personlig etter 11. september, er skrevet på Tromøy i Arendal.Den er skrevet før angrepet på World Trade Senter og har derfor intet med denne katastrofen å gjøre. Men så har den det likevel - i egenskap av å være et korrektiv til høstens skremmebilde av ville og bombeglade muslimer som jakter på kristenmanns og jøders blod.MiRee Abrahamsen heter den 28 år gamle forfatteren. «I skyggen av Qassioun» heter hennes romandebut, og tittelen henspiller på det store fjellet, Qassioun, som ligger like ved Damaskus, hovedstaden i Syria, som er en av verdens eldste byer.Det er altså under dette fjellet handlingen foregår. Men det er ikke den store dramatikken som beskrives - og det er nettopp det som er poenget. For her får vi et innblikk i hverdagen hos en sekularisert muslimsk familie, hos såkalte vanlige folk som ikke er spesielt opptatt av religion. De minner faktisk om oss her hjemme, vi som er særdeles passive medlemmer av Statskirken, som kanskje går i kirken julaften og ellers gifter oss der, eller lar oss føre til den siste hvile gjennom den.I boka blir vi kjent med diverse familiemedlemmer, deres vanlige sysler, tanker og fremtidsdrømmer. Forfatteren, som også har vært journalist, har selv oppholdt seg i Syria i en periode og har derfor førstehånds kjennskap til dette miljøet. Det som slår leseren, er at dette likner jo mye på vårt eget lille udramatiske liv - det er nærmest en parallellforskyvning, hvor de viktigste eksistensielle problemstillinger er de samme. Sånn sett er boka uhyre nyttig - mye mer nyttig enn MiRee Abrahamsen kunne ha forestilt seg da hun skrev den. Kanskje er akkurat denne lille og beskjedne romanen høstens aller viktigste bidrag til forståelse av hva som foregår i den muslimske verden.Og det er fordi MiRee Abrahamsens budskap er så uhyre enkelt. Hun bare minner oss om at mennesker er mennesker.I høst hadde vi nesten glemt det.