Rock 'n' roll har blitt latterliggjort i de mer "seriøse" musikkmiljøene helt siden Elvis og Beatles skapte massehysteri og Bob Dylan tok opp en elgitar i 1965. Tre minutter og tre små akkorder var lenge altfor primitivt for musikkeliten.
— Forskere har ikke villet røre pop og rock før de siste tjue årene, bortsett fra rent sosiologisk. For det var jo så enkelt. Det var bare tre akkorder, mens i en symfoni er det utallige. De så ikke noe annet enn den enkelheten, forteller førsteamanuensis Knut Tønsberg ved UiA. Mandag lanserte han boka "Akademiseringen av jazz, pop og rock", som beskriver prosessen med etablering av populærmusikkutdanning ved de klassiske musikkonservatoriene i Norge.
Konflikter
Tønsberg begynte som lærer på musikkonservatoriet i Kristiansand i 1986, omtrent akkurat da den første eksamen i rytmisk musikk ble avlagt ved skolen. Fem år senere tok de opp det første kullet med rytmiske studenter. Da ble det bråk.— Det er stor avstand mellom pop/rock og klassisk og derfor ble det mange konflikter. Det ble slamret i dørene, folk gikk i protest og man spiste ikke engang matpakken sammen. De rytmiske lærerne jeg har snakket med har alle opplevd nedlatenhet og manglende respekt og aksept for deres musikk fra noen av de erkekonservative på konservatoriet. Det var nok også en frykt for klassisk nedbygging og lærerne var redde for å miste jobbene sine. Alle skjønte jo at det ville bli mange søkere til den rytmiske utdanningen, sier Tønsberg.
Aksepten kom ifølge Tønsberg på begynnelsen av 2000-tallet. Da ble det foreslått et frittstående rytmisk musikkonservatorium, noe som ble gjennomført i 2001. Da ble det ro. Man trengte ikke slåss om midler og man trengte ikke forholde seg til hverandre lenger. Disse ble riktignok slått sammen igjen i 2007, men uten større uenigheter.
- Viktig å bevare klassisk
Og den generelle oppfatningen av pop og rock som primitivt har også endret seg, mener Tønsberg.
— Nå ser man etter helt andre aspekter enn å telle akkorder. Man ser etter form, klang, forgrunn, bakgrunn, mellomgrunn og forholdet mellom tekst og musikk. Og er det noen form for musikk som har kulturell betydning i verden i dag, så er det pop og rock. På grunn av tekstene, engasjementet og måten de kommuniserer på. Mange vil hevde at den klassiske musikken er en museumsgjenstand som reproduseres hele tida, mens populærmusikken er limet som binder folk sammen, sier Tønsberg, og forteller at han har undersøkt de nasjonale søkertallene til konservatoriene.
— 2009 var første året det var flere rytmiske søkere enn klassiske. Hvis den trenden fortsetter så får det klassiske miljøet problemer med å beholde det hegemoniet i konservatoriene som det har hatt tidligere. Selv er jeg veldig opptatt av at den klassiske norske kulturarven må vernes. Man kan ikke bare se på økonomi og søkertall, klassisk musikk er verneverdig og må fortsatt være her, sier han.
- "Flinkis" er positivt
Det har vært opp til seks ganger så mange søkere på rytmisk linje som på klassisk ved UiA. Den klassiske linja er blitt forsøkt nedlagt, mens den rytmiske er en suksesshistorie.
— Men har egentlig utdanning noen stor verdi i pop og rock? De beste i bransjen har vel lært seg å spille på gutte/jenterommet?
— Hehe. Ja, Paul McCartney kan vel ikke noter engang. "Flinkis" er blitt et negativt ladet begrep hos mange musikkanmeldere, og "konservatorium-sounden" er ofte kritisert utenfra. Kritikken er at vi underviser i det som lar seg måle: virtuositet og teknikk, men samtidig mister personligheten. Jeg ser på flinkis-begrepet som positivt, det betyr at man er skolert. Men vi vet ikke så mye om effekten av denne utdanningen. Det spørsmålet skal jeg i gang med umiddelbart etter lanseringen av denne boka. Går det an å høre at musikken er blitt annerledes, og er den i så fall blitt bedre? Det er en stor oppgave som jeg ser fram til å gå løs på, sier Tønsberg.
Boka lanseres på UiA mandag kveld, blant annet med musikk fra Thomas Edvardsen, Pål Rake ogJoakim Kvåle.