Låten er fin og snerten. Og den avslutter «Jacket» før vi får det helt ålreite og fengende bonussporet «Trouble».

Men det er begynnelsen som er aller best. Samboeren til Thom Hell viser at hun har noe av den samme teften for fengende og lettfattelige poplåter som ham. Både åpneren «Run» og «Lady» er pop så herlig og deilig som du kan få den i 2006. Men Marte Wulff klarer ikke helt å holde det samme høye nivået platen ut, og når hun dreier mer mot visesang på noen av sporene blir det ikke så pirrende og tiltrekkende lenger. Men dette er likevel totalt sett et flott album fra årets første norske debutant. Og Thom Hell er selvsagt bidragsyter på noen av sporene.

Marte Wulff skal gjøre to konserter under bylarm i Tromsø i midten av februar. Da får hun anledning til å vise om hun også er en konsertartist å regne med. Svakhetene på «Jacket» handler først og fremst om de litt puslete, akustiske og viseaktige arrangementene som preger albumet midtveis. På scenen kan hun og musikerne sette inn et større trykk. For det er når Wulff er en enkel og direkte popartist med fyldige og enkle arrangementer hun er best.

Marte Wulff

Jacket. (Sonet)