Det er ikke vanskelig å høre at retrogjengen har hørt mye på Led Zeppelin og Black Sabbath, og det de leverte fra scenen i Bendiksbukta var stort sett en sammensmelting av den musikalske arven til disse to banda. Komplett med hippie-attitude, stort hår, og med riff etter riff farlig nære dem man finner på kjente og kjære hardrocklåter fra syttitallet. Skuffende at bandet ikke klarer å være mer særegne enn som så.
Når det er sagt, må det også nevnes at spilleferdighetene, og ikke minst sceneintensiteten til Wolfmother var god. At en trio klarer å mane fram det lydteppet Quart-publikummet ble møtt med i går, er imponerende, og bandets vokalist og gitarist, Andrew Stockdale, gjorde en god figur der han ledet quarterne gjennom hver eneste hardrockklisjé syttitallet har å by på. Trommeslager Myles Heskett og bassist/keyboardist Chris Ross la ned et solid komp. Særlig sistnevnte var en fryd å se på der han lekte seg på hammondorgel, og bandet kjørte fram et sett fengende låter.
Problemet var bare det at heltene deres alltid spøkte i bakgrunnen — litt for tilstedeværende i musikken til at man klarte å ta av til den. Bismaken av det uoriginale ble rett og slett for sterk, selv om publikum virket fornøyd med tingenes tilstand.
Bandet trenger en egen identitet, en løsrivelse fra sine idealer som de ligger alt for tett opptil - både på plate og live - før de kan bli virkelig bra. Slik de fremstår nå, tar man seg selv i å tenke: «Kan de ikke bare spille en coverlåt med Black Sabbath i stedet?»
Lars A. Nedland
