Meg selv og mine kjære

Jan Chr. Næss:

Meg selv og mine kjære

Roman

Gyldendal, 1999

Utpreget ved debutanten Jan Chr. Næss (1964) er hans særegne, poetiske språk, og hans underlige vilje til å kopiere den samtidige litteraturen. Stilen hans er fylt med språklig oppfinnsomhet, lekenhet, kraft og rytme, og til dels slående observasjoner, men det tar aldri av, fordi personene som befolker denne romanen virker som ekstreme, konstruerte parodier på romanpersoner hos Hanne Ørstadvik, Tore Renberg eller andre forfattere som setter trenden nå i slutten av nittitallet. I sentrum står tittelens "meg selv", Jeremias Kvitrud, og hans kjære — skjønt "kjære" bør leses ironisk. Jeremias er etterkommer av en rekke sterkt forkvaklede mennesker, der den ene er mer livsudyktig og forkommen enn den neste, og der religion, skyld og skam hviler som en tung svøpe over alle gjerninger. Moren er ekstremt taus, mutt og giktbrudden, hun dikter mislykkede salmer og serverer det samme til middag hver dag. Faren kvittet seg med beina fra knærne og ned på en togskinne da han var ti år. Som liten var Jeremias en fullstendig ignorert sengevæter hjemme og en utkrøpen sadist ute på gata; som voksen er han en avstandsforelsket ryddegutt i Norlis Bokhandel, med sterk narkolepsi. Hans utkårede heter Gudny, og det er til henne han skriver ned historien om sine mentalt forvirrede og frastøtende - på grensen til det parodiske - forfedre, så hun skal få se "meg slik jeg er". Men tross alle patologiske egenskaper, fremstår personene som altfor konstruerte, knusktørre pappfigurer med temmelig uforståelige mål, og enda mindre potensial for å vekke interesse. "Meg selv og mine kjære" er en fikst og "flinkt" komponert roman, en trendy og tidsriktig bok skrevet av en forfatter som mestrer sitt håndverk og kjenner sin samtid. Likevel gir den et likegyldig/lite nødvendig inntrykk, og det er vanskelig å se hva forfatteren brenner etter å formidle. Denne forfatteren burde ha fått bedre råd fra forlaget sitt! Cecilie Winger