Han finner nemlig ut at han ikke har bygd noe som helst. I hvert fall ikke noe av betydning. Han er ikke en av dem som «bygde landet». Ei heller har han vært med på å «dra det store lasset». Dette må det gjøres noe med. Problemet er bare at alt er gjort før. «Man har gjort det vanskelig for oss. For oss som ikke bygde Norge».Vi gjenkjenner den naivistiske stilen, den upretensiøse småpludringen om løst og fast, fra hans tidligere romaner — «Tatt av kvinnen» (1995) og «Naiv. Super» (1996). Det er sjarmerende, underholdende, morsomt. Ja, på sitt morsomste er Loe ustyrtelig morsom. Han formulerer seg som en krysning av Odd Børretzen og «gutta på tur». Og nettopp guttetur er et stikkord når det gjelder årets roman. Hovedpersonen bestemmer seg nemlig for å bli oppdager og på den måten sette Norge på kartet, sette spor etter seg. Inspirert av Thor Heyerdahls Kon-Tiki-ekspedisjon formulerer han en teori om at polyneserne, under gunstige vindforhold (vinden i ryggen), kan ha krysset Stillehavet på skøyter.Kort fortalt blir det etter mye om og men en ekspedisjon ut av dette. Sju gutter i tjueårsalderen setter seg på et fly til Polynesia. Opplegget blir formulert og utformet som et gruppearbeid i o-fag. Vel framme får de ikke mye sveis på sitt historiske prosjekt. Tiden går med til å, som forfatteren selv altså gjør det, småpludre upretensiøst om løst og fast - for eksempel om «jentenes periodiske system» eller ulemper og fordeler ved ulike samfunnssystemer. De gjør med andre ord stort sett nøyaktig det de ellers ville gjort.Såvel forfatteren som hovedpersonen heter Erlend Loe, og han representerer sekstiåtter-generasjonens barn. Den generasjonen som kom for seint til «de store fortellingene». Han vil derfor gi oss «små fortellinger», sier han i en kort fortale. Man kan spørre seg om «L» egentlig hører hjemme i romansjangeren. Den minner mer om en blanding av skolestil og «o-fagsrapport» i en litt distansert, småironisk (og selvironisk) kåseri-innpakning. Grensene mellom fiksjon og fakta er utvisket. Hvis man vil, kan man lese den som en parodi på Thor Heyerdahls egen Kon-Tiki-bok og andre slike «helte»-skildringer fra virkeligheten. Ført i pennen av anti-helten som ikke fikk det til. Men først og fremst er den et generasjonsuttrykk. En lekende reaksjon både mot 70-tallets politiserende og 80-tallets eksistensielle gravalvor. Stort sett moret jeg meg under lesningen, selv om jeg ikke alltid følte det var meg forfatteren henvendte seg til. Andre - først og fremst Loes jevnaldrende - vil sikkert le både høyere og mer innforstått. Skulle jeg innvende noe, måtte det være at det skal mye til å fylle over 450 sider med substans. Og jeg synes nok det blir en del unødvendig langhalm underveis. Det insisterende pubertetspreget kan også bli noe anmassende. Her kommer imidlertid forfatterens suverene språkfølelse ham til hjelp, slik at han unngår regulære plattheter.Erlend Loe:
L
Roman Cappelen 1999
Oddbjørn Johannessen