RISØR: De to sørlandsguttene Øyvind Bjorå (25) og Frode Larsen (26) — begge fiolinister - kunne godt vært blaserte. Som medlemmer av både Risør Festival Strings og Det Norske Kammerorkester har de allerede spilt i en rekke prestisjetunge sammenhenger. Men nå skal de altså til Wigmore Hall i London, ikke bare som orkestermedlemmer, men som deltakere i små samspillgrupper der ansvaret på den enkelte er stort.- Wigmore Hall er et begrep som jeg faktisk tror ikke så mange i Norden helt skjønner størrelsen av, sier Frode, med en gang engstelig for å virke blærete.- Jeg har jo vært der før, som tilhører på konsert. Og jeg har sett rommet bak scenen der. Det er tapetsert med signerte portretter av alle storhetene som har spilt der, og det er ikke få. Salen har en vanvittig god akustikk, og et publikum som - jeg skal ikke si at de er blaserte, men de er i alle fall det best vante publikum i Europa. Unntaket måtte eventuelt være de som er på kammermusikk-konserter i Salzburg under festivalen der, sier han.- Det er utrolig morsomt å få spille på et så anerkjent sted. Det er det største jeg har gjort i forbindelse med orkesterturneer utenlands, sier Øyvind Bjorå.Nyansatt konsertmester

Bjorå er født i Kristiansand, vokst opp på Evje, og har de siste årene bodd i Oslo. Nå er han nylig ansatt som konsertmester i Trondheim Symfoniorkester, og har flyttet dit. I Risør Festival Strings har han vært med de siste fem årene, mens Frode Larsen har full fartstid, ni år, med «gjengen» fra Risør-festivalen.- Kommer dere ikke til å være helt utslitte når festivalen her er over?- Energien kommer når du er på podiet. Vi jobber vanvittig mye her, og egentlig så går det ikke an. Men så går det likevel, sier Frode Larsen. Han er Risør-gutt, og sønn til Bernt Lauritz Larsen som er festivalsjef i Risør. Både Frode og Øyvind har sin første fiolinutdannelse fra Kristiansand.- Så dere ser bare fram til å få spille i London?- Man gruer seg ikke til å spille i Wigmore Hall. For jeg har da spilt tre ganger for fullsatt Royal Albert Hall - med Det Norske Kammerorkester, sier Larsen, enda mer engstelig for å virke blasert.Utrolig merittliste

Og guttene har saktens spilt mange steder før. De har spilt i Lockenhaus, Gidon Kremers berømte festival. Og de har spilt på Schleswig-Holstein-festivalen i Nord-Tyskland med Risør Festival Strings.- Gjengen har en utrolig merittliste, er de to enige om, og får støtte fra mange hold på at det de gjør er bra. Ifølge kritikere fra engelsk presse til stede i Risør skal de ikke engste seg. Geoffrey Norris fra The Daily Telegraph har vært til stede i Risør under de tre-fire siste festivalene, og er like begeistret hvert år.Under en konsert torsdag kveld hørte han dem spille «Sonate for strykeorkester» av den britiske komponisten William Walton (1902-1983).- Extremely well - ekstremt godt - sier kritikeren, og setter brillene lenger opp på nesen, når jeg spør hvordan en engelskmann synes det er å høre nordmenn spille Walton. Men så må han innrømme at han aldri har hørt verket spilt før. Altså nok et bevis på at programskaperne i Risør evner å finne fram til spennende og ofte nokså ukjent musikk.Skremmer publikum?

Risør Kammermusikkfest slutter i morgen - 19 konserter etter at den begynte tirsdag. Publikumsoppslutningen har vært noe svakere enn man er vant til, og diskusjonene har dreid seg om å finne årsakene til dette. Et stort flertall av verkene har vært fra vårt eget århundre. Bortsett fra en eneste Bach, en Brahms, noen blåsekonserter av Mozart og en konsert med to verker av Schumann, har det vært Stravinskij, Ravel, Debussy, Britten, Prokofiev, Honegger, Janacek, Irgens-Jensen og noen til, helst fra første halvdel av 1900-tallet. Og jo da, det har vært Grieg også. Og Dvorak på to gratiskonserter.Neste år kan de gjenta samme programmet, og det meste vil være fra forrige århundre. Så ingen skal beskylde Risør-festivalen for å satse på samtidsmusikk. Og smalt? Nei. Ved måten de mange spennende og til dels lite spilte verkene er fremført på, har festivalen enda en gang gjort et banebrytende arbeid for å utbre god musikk til publikum. De har nok utfordret litt, enda så rart det er at for eksempel musikk av Stravinskij er utfordrende fremdeles. Man skjønner jo at det ble reaksjoner på 1920-tallet over denne rabiate musikeren. Men musikken er jo i dag så spiselig, for eksempel slik vi fikk «Suite italienne» fra 1932 spilt av Jan-Erik Gustafsson på cello og Enrico Pace på klaver. Et rent feststykke ble det, og applausen ville ingen ende ta. Og så kan vi jo minne om at skaperen av verket døde bare for 28 år siden, så det er jo ikke så langt unna samtidsmusikken.Representerer Norge

Jeg tror Det Kongelige Utenriksdepartement valgte klokt når de lar Risør Kammermusikkfest representere åpningen på den store norske kultursatsingen i England. Det gjenstår å se hvordan engelskmennene reagerer på det som kjennetegner Risør-festivalen fremfor noe: Ungdommelighet, dristighet og friskhet.- Jeg skjønner ikke helt hvorfor vi må tilbake til London, sa kritikeren i The Daily Telegraph til kritikeren fra The London Times over aftensbordet i Risør en kveld.- Alt er så rent og friskt her, og menneskene er så pene. Musikken er så god og naturlig og det er så mye glede. Hvorfor må vi tilbake til skitne, slitne London, undret han, og nøt sommerkveldens åtte varmegrader mens han skjulte både frostroser og skjelvetokter med den fineste engelske eleganse.Emil Otto Syvertsen