Den Paris-boende kristiansanderen Cornelius Jakhelln er en av de mest originale poetiske stemmene som har latt seg høre her til lands på mange år. Lett tilgjengelige er tekstene hans definitivt ikke, men den som våger seg inn i hans litterære univers, vil finne en språklig og intellektuell sprengkraft av usedvanlig format.

Årets bok, Yggdraliv. Quadra natura 0011, er del to av en bebudet tetralogi (fire bøker innenfor ett prosjekt). Den første, Gebura muse. Quadra natura 0001, kom i 2001 og var forfatterens debutbok. I begge bøkene trekker Jakhelln inn et vell av litterære, historiske og filosofiske referanser. Denne gangen er det gresk og norrøn mytologi som representerer det viktigste intertekstuelle tilfanget — kombinert med moderne kommunikasjonsteknologiske begreper. Det gir samlingen både et arkaisk og et science-fiction-aktig preg. Mennesket angripes fra to fronter - og går under. I en kronikk i Dagbladet nylig, som likner svært på en litterær programerklæring, tar Jakhelln til orde for en «umenneskelig» diktning. Og dette demonstreres til fulle i Yggdraliv, der mennesket overvinnes av robotparet Adamat og Electra, en gjenfødelse i datateknologisk ham av de to første menneskene i norrøn mytologi, Ask og Embla (eller av Bibelens Adam og Eva, for den saks skyld).

Jakhellns litterære program kan minne om de italienske futuristenes hyllest til teknologien og krigen i første del av det forrige århundre - og heri ligger det selvsagt et sterkt memento: bildet av futuristene i Mussolinis favn. Jeg ser foreløpig ikke for meg et slikt litterært endelikt for Jakhellns prosjekt, men den umenneskelighetens estetikk hans diktning uttrykker, er filosofisk risikabel i hvert fall hvis man skal ta følgende sentens fra boken for pålydende: «Menneskelighet var menneskehetens forbrytelse mot seg selv.» Men som i black-metal-musikken, som Jakhelln også er utøvende innenfor, er provokasjonen et vesentlig virkemiddel. Den nevnte Dagbladet-kronikken bar tittelen «Altfor menneskelig». Den tydelige allusjonen til Friedrich Nietzsches verk Menschliches, allzu menschliches antyder muligens at det bak Jakhellns litterære prosjekt ligger et nietzschiansk kall til å omvurdere alle overleverte verdier. Og slik sett har boken et sivilisasjonskritisk potensiale, der blikket er plassert utenfor det menneskelige. Dommen blir da nådeløs: «Homo sapiens, du spilte bort din viten.»

Midt i all pessimismen lyner det imidlertid noen humoristiske glimt - særlig tydelig for en sørlending, kanskje. En lattervekkende figur, med det tegneserie-aktige navnet Bolle Blodkvakk, trer et par steder ut av den ellers sterkt litterære teksten og målbærer sin eksistensielle tvil på kristiansandsdialekt: «Åffårno?» «Åvadeforno?» «Åhendahenne?» Og som et forvarsel om undergangen spretter det en bande dverger (!) opp fra bunnen av Ginnungagap som «stinker av kattepiss og råtten torsk», mens de «lesper frem over sine tykke lepper: Zørlandsvizår, zørgesalmår, skarrande trekkspell!» Dansen på Uvår transformert til «et hurlumheidundranes, helvedes Ragnaråkk»?

Boken toner ut i et relativt tradisjonelt skapelsesmytisk paradoks: «Ex nihilo nihil fit. Av intet vil intet bli til.» Og leseren spør seg: Antyder dette en ny skapelse? En ny himmel og en ny jord, for å si det bibel-mytisk, der «umennesket» (for eksempel maskinene) er blitt tilværelsens herrer? Er dette i så fall en utopisk drøm eller en dystopisk mareritt?

Bokens definitive styrke ligger, etter denne anmelders smak, ikke i det filosofiske svartsynet den målbærer, men i det språklige overskuddet og den sjangermessige variasjonen i totalteksten. Her finner vi en hel katalog over skjønnlitterære kortformer: prosaskisser, dikt, aforismer. Derfor kjennes det riktig at forfatteren har gitt boken sjangerbestemmelsen «diktning». Jakhelln turnerer sitt håndverk mesterlig, noe som bidro til at den metallsmaken jeg satt igjen med på tungen etter lesningen, ble sterkt mildnet. Det skal bli spennende å se hvilken kritisk posisjon det menneskelige blir sett fra ved neste korsvei.

Oddbjørn Johannessen