I dette dramaets oppbygging finner vi både trekk av gamle filmers melodramaer og av den amerikanske westernfilmen. Og det har faktisk klanger og farger fra Shakespeares dramaer. Samtidig er det et portrett av en by. En rekke hendelser og personer i filmen er autentiske. Som opptøyene som fulgte da det i 1863 i New York ble offentlig protestert mot verneplikten under borgerkrigen. Tusener av irske immigranter ble tvangssendt til fronten, til en krig de ikke skjønte noe av og ikke ville være med i. Opptøyene varte i flere dager, med blant annet det resultat at deler av byens trehusbebyggelse enten ble ødelagt. Filmen utspilles i året 1846, og i 1862/63. Mange av skikkelsene som finnes i filmen, har levd: eksempelvis William Tweed, Monk McGinn, og P.T. Barnum, sirkuskongen.Den ene av filmens hovedpersoner, William «Bill the Butcher» Cutting (Daniel Day-Lewis) er en helt autentisk person. I filmen heter han Cuttings, men karakteren Cuttings er basert på, het William Poole, kalt «Billy the Butcher». Han var en beryktet slåsskjempe som ikke fulgte noen regler. En bråkmaker og rasist, men i egne øyne en patriot. Han så det som sin gudgitte rett å drepe irske immigranter. Han regnet seg selv som en innfødt; han var av engelsk/nederlandsk ætt, etterkommer av de første immigrantene som kom til Amerika. Han sies også å ha vært gavmild, med stor humoristisk sans. Med våre øyne var han en superkjendis, det var så mange i begravelsen hans at den rekorden varte helt til filmstjernen Rudolph Valentino døde. Han spilles av Daniel Day-Lewis. Vi husker han som krøplingen i «Min venstre fot», den ble han Oscar-belønnet for, pluss at han kledde av Lena Olin i «Tilværelsens uutholdelige letthet». I en alder av 40 år forlot han skuespillerfaget, til fordel for en tilværelse som skomaker. Produsenten Weinstein og regissør Scorsese fikk overtalt ham til å returnere til lerretet. Han gir et glimrende portrett av «Bill the Butcher». Han tolker hans ironisk/elegante væremåte, hans effektivitet, hans dype vrede, hans vennlighet og hans grusomhet, med all ønskelig kompetanse. Han tolker rollen slik en trapesartist svinger seg: Sekundpresist, kontrollert, samtidig med stor bravur. Han er filmens mest dynamiske skikkelse, som type, som dramatisk figur og som filmatisk element. Ved siden av ham føles Leonardo DiCaprio som en pikkolofløyte. Det kan lyde kynisk, men DiCaprio føles å være med fordi han skal utfylle dramaturgien. Og til det har filmskaperne først og fremst trengt et navn. En som tiltrekker de titusener som ellers aldri ville ha brydd seg om filmen. Men for all del, vi tror på hans heftighet og hans vilje. Fyren er dyktig, han har stor situasjonsfornemmelse, og det rette utseende. Et ungt sinn som er manisk opptatt av å hevne sin far, en irsk prest og opprører som blir drept av «Bill The Butcher» i åpningscenene i 1846. Resten av filmen utspilles i 1862/63. Martin Scorsese makter de brede, maleriske penselstrøk i tidsbilde og i de iblant nesten opptogsaktige miljøskildringer. Samtidig klarer han å tegne skarpe, poengterte portretter, skape tette situasjoner som skriker etter en forløsning, og å lage eksplosive actionscener.Musikken, komponert av Howard Shore, ligger til dramaturgien som hud til knokler. U2— melodien må sees som et meget appetittlig vedheng.New York anno 1846 og 1862 ble bygd opp i Cinacitta-studioene i Roma.Denne filmen om en storbys fødsel, hvori inkorperert et hevn-drama, er fra enkelte hold allerede blitt beskyldt for å drive spekulativ vold. Sannheten er at tilstandene var mye verre. I denne perioden av New Yorks og Amerikas utvikling, ble mennesker hengt, lemlestet og satt fyr på. New York ble ikke skapt av finurlige eldre herrer i hvite parykker. New York ble skapt gjennom meget blodige gateslagsmål. Det viser Martin Scorsese oss på et mesterlig vis.Gangs of New YorkUSA 2002 Regi: Martin Scorsese. Manus: Jay Cocks. Steven Zaillian. Kenneth Lonegan. Produsent: Alberto Grimaldi. Harvey Weinstein.Musikk: Howard Shore.Skuespillere: Leonardo DiCaprio. Cameron Diaz. Daniel Day-Lewis. Liam Neeson. Jim Broadbent. Brendan Gleeson. John C. Reilly. Henry Thomas.