MANDAL: Det er mye musikk i en Marna-motor. Det vet Bjørn Charles Dreyer alt om.Nylig laget han sammen med andre musikere en hel konsert med marnalyder, altså de lydene som alltid kan høres lengst inne i den mandalske folkesjel. To konserter ble avholdt på Ballastbrygga i Mandal, der en motor putret på scenen samtidig som gitaristen Dreyer, hans musikalske partner Erland Dahlen og elektronikagruppa Xploding Plastix utnyttet marnalydene både naturelt og digitalt. Ved hjelp av datateknologi kan man jo gjøre det meste, også la marnamotoren putre flerstemt med seg selv.— Marnamotoren har et vanvittig spekter lydmessig å by på, forklarer Dreyer entusiastisk. - Man kan lage harmonier, bygge akkorder, ja - det er ingen begrensninger. Travel høst

Vi treffer Bjørn Charles Dreyer i Mandal, i byen han elsker og der han gjerne skulle ha bodd hele året om det hadde vært behov for en allsidig gitarist. Men det er det jo ikke i Mandal. Derfor har Dreyer to adresser, en i hjembyen og en i Oslo. Og når han ikke er å treffe på noen av stedene, er han gjerne på turné sammen med kjente artister.I høst skal han på lang norgesturné sammen med Silje Nergaard. Store deler av våren tilbrakte han også bak henne på diverse europeiske scener, både i Tyskland, Sverige, Nederland og England. I løpet av høsten skal han også - hvis alt går i orden - komponere musikk for to tv-serier og en film. Og han skal spille inn plate med eget band som kalles Boschamazz, egentlig bare en duo bestående av trommeslager Dahlen og han selv, der de lager selvkomponerte ting i grenselandet mellom moderne jazz og elektronisk musikk. Gjester i dette bandet har vært kjente jazznavn som Per Zanussi, Christian Wallumrød og Trygve Seim.Men det aller viktigste er at han snart skal bli far - for første gang. På mandalsadressen bor nemlig også kjæresten som heter Henriksen til etternavn. Og blir det en gutt, kan det hende at han døpes Jimmy. Det er iallfall sånt en gitarist liker å spøke med. Sporet opp foreldrene

For øvrig var neppe de første årene til den nå vordende far noen spøk. Da befant han seg i USA, på Long Island i New York - hos andre foreldre enn dem han siden vokste opp med. - Jeg har alltid visst at jeg er adoptert. Jeg flyttet til Mandal med mine adoptivforeldre i 1973, da jeg var fem år gammel. Jeg har hatt en veldig fin oppvekst her, men har vel alltid hatt lyst til å finne tilbake til røttene, oppspore mine biologiske foreldre. Først forsøkte jeg å få hjelp av Frelsesarmeen, men her satte det amerikanske lovverket hindringer. Først i 1998 kom gjennombruddet, da leide jeg en privat etterforsker på Manhattan som annonserte med 96 prosent oppklaringsrate. Det tok en måned - så visste jeg hvor min mor var. - Hva skjedde så?- Jeg ble advart av etterforskeren, han ba om at jeg måtte ta det rolig. Jeg oppsøkte først min mor, deretter min far. Men først hadde jeg brevvekslet med ham i to år. Med min far har jeg siden hatt god kontakt, han har til og med vært her i Mandal for å hilse på meg, og jeg har vært hos ham et par ganger. Min mor var også musiker, oppdaget jeg. Og min far var skuespiller. Det er godt å vite hvor en har røttene sine. På fars side er det polske og tyske familier, på mors side er det irske og engelske. Mer ønsker jeg egentlig ikke å si om dette. 14 -åring i jazzband

Som sin biologiske mor valgte Bjørn Charles Dreyer å satse på musikk. Sterkt inspirert ble han av musikklæreren på ungdomsskolen, Ulf Molaug.- Han dro meg med i Malmø Riverside Tradband, jeg var bare 14 år den gangen og alle de andre i bandet kunne ha vært faren min. Musikkutdannelse tok han på konservatoriet i Kristiansand, den gang det het el-linja, forløperen for dagens rytmiske linje. Og siden har han hatt gitaren sin med på jobb. Ikke bare en gitar forresten, 14 stykker er det for tiden i samlingen.Dem har han hatt god bruk for. I platestudio har han vært sammen med en lang rekke av landets store artistnavn, blant annet Bertine Zetlitz, Lene Marlin, Finn Kalvik, Tor Endresen, Torhild Sivertsen, Grethe Svensen, Jan Werner, Wibutee og nå nylig Venke Knutson. Han har dessuten turnert og samarbeidet med folk som Anneli Drecker, D'Sound, Iver Kleive og Carola, Mette Hartmann, Jan Bang, Lars Jones og i det siste Kjartan Salvesen. Og skulle vi liste opp enda flere som Dreyer har levert gitarakkompagnement til, så kan vi sannelig ta med internasjonale størrelser som Shania Twain, Marc Cohn, Richie Sambora og Lisa Ekdahl. To artister som han har satt spesielt stor pris på å arbeide med er Erik Bye og Tina Turner.- Jeg har vel aldri møtt en så ydmyk fyr som Erik Bye - og med en vanvittig utstråling. Helt fantastisk.Like fantastisk var Tina Turner. På prøvene foran en nobelpriskonsert kom hun løpende inn til oss, hadde ikke tid til å hilse, men døpte oss likevel Andy og Steve og sånt. Det gjorde hun alltid med orkestermusikere, sa hun etterpå - for hun greide ikke å huske navn uansett. Vi hadde en fin stund da, en varm, imøtekommende og morsom artist.I de siste årene har Dreyer jobbet stadig mer som komponist. Han har skrevet musikk til ballettforestiling, diverse reklamefilmer, tv-serier og ulike filmproduksjoner. Dessuten har han vært involvert i ulike prosjekter ved Statens Balletthøgskole. Opp på bordet

— Men du har vel gjort noe skikkelig dumt også?- Mye. Det verste minnet jeg har er fra tiden på konservatoriet. Da spilte jeg på kveldene på et forferdelig sted i Kristiansand. En kveld var jeg ualminnelig lite opplagt, hadde vel også tatt ei øl for mye. Lenge spilte jeg ukonsentrert, men på slutten av kvelden følte jeg at jeg måtte ta meg sammen, yte noe ekstra for pengene og publikum.Så da det var klart for gitarsoloen, hoppet jeg opp på nærmeste bord og løftet gitarhalsen opp mot taket - det skulle se skikkelig tøft ut.Men det jeg ikke så var ei stor vifte akkurat der. Gitaren hektet seg på vifta, og dermed måtte jeg bare la meg snurre rundt oppe på bordet. Det gikk ufattelig lenge før jeg kom meg løs, sånn føltes det iallfall. Og i stedet for å motta applaus, registrerte jeg bare at alle gjestene satt og så ned. Ingen ville møte blikket mitt. Det var det.