Ved utgangen har han malt sin egen død. Over døra ligger asken hans i en uthulet stein. På veggene er det flammer, kranier og skjeletter. Men også liv, kjærlighet og gode krefter. Emanuel Vigelands mausoleum er en hyllest til skaperverket. Til livet og til Gud.

Sammensatt kunstuttrykk

Vi er på Slemdal i Oslo, og står midt i Emanuel Vigelands mest spektakulære verk, "Tomba Emanuelle". Hans eget museum og gravkammer, med et 800 kvadratmeter stort freskomaleri som dekker tak og vegger.

— Det er livets syklus fra fødsel til død, med erotikken og unnfangelsen som utgangspunkt, forteller Tone Klev Furnes, som har jobbet siden 2003 med den første biografien om Emanuel Vigeland. Boken er så godt som ferdig og vil være i hyllene i 2012. Mausoleet vies naturlig nok stor plass. Vigeland begynte på museumsbygget i 1926, og brukte tjue år på prosjektet. Men planleggingen tok enda lenger tid, forklarer Klev Furnes.

— Han begynte å tegne skisser allerede i 1900. Det gjorde han helt til han startet med å utarbeide ideene i 1926. Alt er planlagt til den minste detalj, fra arkitekturen og maleriene til dørhåndtakene, lysestakene og skulpturene, og dessuten akustikken og belysningen. Alle kunstformene spiller inn i et samlet utrykk. Det er et enestående verk i nordisk kunst, forteller hun.

Under arbeidet med boken har Klev Furnes også funnet fram til Vigelands egen beskrivelse av det gigantiske kunstverket som han kalte "Vita" (Liv).

— Det er veldig spennende å se hva han selv sier om museet, sier hun, og siterer: ”Hvor er alle mennesker blitt av, som døde før vår tid? Disse millioner på millioner som har levd og formert seg årtusener etter årtusener? (...) Dette mylderet av menneskers liv har jeg i "Vita" forsøkt å gi et bilde av."

Enorm produksjon

Siden det aldri har vært skrevet en biografi om Emanuel Vigeland tidligere, har arbeidet med boken vært særdeles spennende for Klev Furnes.

— Det som har overrasket meg mest må være hans enorme produksjon. Vi snakker om flere hundre skissebøker hvor han skriver og tegner fortløpende. Han var tenkende og arbeidende hele tiden, og alt tyder på at han var like kreativ hele sitt liv. Så det er et enormt livsverk, så enormt at man knapt kan fatte det.

— Og hva har du funnet ut om Vigeland som menneske?

— Han hadde et godt, varmt vesen og var en utpreget familiemann. Men han var også ekstremt ærgjerrig og sparsommelig. I hjemmet var det ingen klesskap, hans kone Valborg måtte klare seg med tre kjoler og selv eide han bare et par dresser. Det ble aldri brukt penger unødig, forklarer hun.

Kjølig forhold til broren

Selv om Vigeland blir beskrevet som en familiemann, kjølnet forholdet til hans mer berømte bror, Gustav, etter at sistnevnte hadde sett lillebrorens første separatutstilling i Kristiania.

— De hadde god kontakt fram til da. Men i 1902 skrev Gustav at flere av Emanuels verk lignet hans egne. Der slutter korrespondansen mellom de to. Noe mer vet vi ikke sikkert, men det er klart at det var sårt for Emanuel å høre de ordene, sier Klev Furnes.

Oppveksten til de to brødrene i et pietistisk Mandal er også et tilbakevendende tema i Emanuel Vigelands arbeid.

— Han vokste opp med at alt var synd. Han ble lært at når himmelen var gylden og rød var dommedag nær. Det skriver han om hele livet, han vender tilbake til angsten som ble plantet i ham i barndommen. Derfor står det også over inngangen i mausoleet at ”alt hva Gud har skapt er rent”, forklarer forfatteren.

Krevende arbeid

Kunsthistoriker og forfatter Klev Furnes har tidligere skrevet bøker om mandalskunstnerne Olaf Isaachsen og Amaldus Nielsen. I boken om Vigeland forteller hun om livet hans fra barndommen til han dør i Oslo i 1948. Om oppveksten i Mandal og Sør-Audnedal, om studier, ekteskap, hans tid i Setesdal og hans kunstneriske virke. I tillegg trykkes en hel del brev, dokumenter og bildemateriale som ikke har vært vist tidligere.

— Det har vært en veldig krevende prosess. Da jeg begynte var ingenting registrert, og når det finnes nær 6000 skisser og tegninger, så sier det seg selv at det er mye arbeid. Dessuten har det tidvis vært grusomt kaldt i mausoleet. Det kan ikke være mer enn 16 grader her inne på grunn av freskene, så man kan ikke bare skru opp, smiler hun, og legger til at hun har følt et stort ansvar fordi hun har fått forskningsmidler på nærmere 500.000 kroner til arbeidet med boken.

— Jeg har ønsket å gi et utfyllende og representativt bilde av et menneske og en kunstner. Det har vært intensjonen å få frem alle sider av Emanuel Vigeland, og det håper jeg at jeg har klart, sier hun.