KRISTIANSAND : — Det føles veldig oppløftende å kunne vise fram kunstnerkollektivet mitt, 3. regiment Berlin, i en by som Kristiansand. Det har det ikke vært muligheter for før, både fordi det har manglet rom som passer og fordi byen ikke har vært mottakelig for det. Men nå har Kristiansand begynt å ta kunst og kultur alvorlig. Byen har alltid hatt en god undergrunn, drevet av aktivisme. Det har vært mye engasjement her, men for lite nysgjerrighet, svarer Jakhelln på spørsmål om hvorfor han nå er på besøk i hjembyen som kurator for utstillingen "GewaltKunstWerk".

Vil få folk ut av skallet

KUNSTNERISK KRAFT: Selv om han kan se litt skummel ut, vil mange trolig bli overrasket over hvor mye Cornelius Jakhelln faktisk smiler. - Sinnet kan være en nyttig kraft og kan artikuleres som et engasjement, hevder han. Foto: Kjartan Bjelland

Kristiansand Kunsthall har han i løpet av uka kledd opp til noe som ligner en slagmark. Utstillingen utforsker voldelig estetikk, og virkemidlene er det mange som vil karakterisere som voldsomme. Men Jakhelln har sin begrunnelse for hvorfor han velger å gjøre det, og ifølge han brukes gallerirommet til fredsskapende arbeid.— Det kan virke mørkt og menneskefiendtlig, men kunst er noe konstruktivt i seg selv, noe grunnleggende positivt og byggende. Mange ser på et kontroversielt verk som noe negativt i utgangspunktet. Det synes jeg er fordomsfull tenkning. Jeg håper at "GewaltKunstWerk" kan vise ungdommer at det går an å skape kunst som behandler virkelige problemer. Utstillingen er også en sosial og en politisk kommentar. Vi ønsker å rokke ved den komfortable borgerligheten og få folk ut av skallet. Den politiske siden er en utfordring av Norge post 22. juli. Terroristen har jo delvis lykkes med å skape det Norge som ingen av oss ønsker. Selv om det også har vært mye kjærlighet, opplever jeg at landet er blitt mer konformt, strengere og trangere. Kunsten er et av de eneste gjenværende frirommene vi har. Friheten er ikke reell før man bruker den, og det er det vi gjør her, sier Jakhelln.

Vold og estetikk

Men vil folk oppfatte de brutale virkemidlene på den måten dere ønsker?

— Jeg synes ikke dette er veldig brutalt. Det er på mange måter en ren utstilling. Volden er idealisert heller enn frastøtende og jeg opplever ikke dette som fråtsing i vold eller noe spekulativt. Kunsthistorien er bygd på mer brutale ting enn dette. Personlig har jeg aldri likt voldsfilmer, og synes det er grusomt å se vold i det virkelige liv. Det er noe annet når det er estetisk, som hos de franske revolusjonsmalerne, hvor man ser et drama. Vi har også trykket en katalog på 200 sider som er en skriftlig begrunnelse for utstillingen. "GewaltKunstWerk" utspringer egentlig fra epostlisten Third Rebel. Vi er et kollektiv som har ønsket å utvikle en dypere forståelse av den mørke kunsten og sammenhengen den inngår i.

Gutterommet

PÅ HJEMMEBANE: I løpet av et halvt år har Cornelius Jakhelln gjestet den tidligere så forhatte hjembyen med to kulturprosjekter. - Nå har Kristiansand begynt å ta kunst og kultur alvorlig, sier han. Foto: Kjartan Bjelland

En del av utstillingen har fått navnet Gutterommet, og Jakhelln fikk ideen da bildene av Anders Behring Breiviks gutterom ble vist i media. Han nevner også boken "La den rette komme inn" av den svenske forfatteren John Ajvide Lindqvist som inspirasjon. Der er blant annet "gutterommet" et begrep.— Som ung er gutterommet det fristedet du har. Der er det mye som begynner. For meg personlig representerer gutterommet noe godt. Men gutterommet i utstillingen er veldig ambivalent, det har en dobbelfunksjon. Det er rommet til kunstneren, og det er rommet til terroristen. Utgangspunktet er ganske likt for de fleste av oss, likevel ender livene våre opp på svært forskjellig vis. Selv har jeg et nostalgisk forhold til gutterommet, og driver stort sett fortsatt med de samme tingene. Installasjonen Gutterommet må leses som en uhøytidelig kommentar til selve utstillingen.

Selv mener han at han som voksen lever i en slags forlengelse av sitt eget gutterom.

Begravd stridsøks

Jakhelln har aldri hatt rollen som kurator for en utstilling før, men han har ledet sitt eget kunstnerkollektiv i Berlin i flere år. Gruppen som gjester Kristiansand vil blant annet være gjenkjennelige ved at de går i uniform, og kommer fra mange land i Europa. Det ligger også en baktanke bak uniformene, som ikke er uten referanser til den noe turbulente, og tidligere så utbrettede, vanskelige barndommen Jakhelln hadde i

Det kan virke mørkt og menneskefiendtlig, men kunst er noe konstruktivt i seg selv, noe grunnleggende positivt og byggende

Vågsbygd. En barndom med mobbing, som flere ganger har kommet til uttrykk i hans egen penn. Jakhelln mener at han med sine to kulturelle prosjekter i byen i løpet av det siste halve året og via kommentaren "Stridsøksen", som ble trykket i Fædrelandsvennen i fjor, har sluttet fred med byen.

— Kristiansand har fått mye pepper av meg, og jeg vil ikke gi så mye mer av det. Men tilbakemeldingene jeg har fått på det jeg har skrevet om temaet har bare vært støtteerklæringer. Man trenger ikke se alt i en direkte sammenheng. Det var ikke sånn at jeg ble mobbet på Fiskå skole og begynte å gå i uniform. Det kan fort bli framstilt slik, men man må skille mellom kunstner og verk. Som person har jeg kommet videre, men i kunsten må det være et visst sinne. "Alle er fanatikere når det gjelder sin egen barndom", sa Anders Heger en gang. Det synes jeg er godt sagt, sier Jakhelln.

Optimistisk

KURATOR: For første gang har Cornelius Jakhelln tatt på seg rollen som kurator for en stor gruppeutstilling. Med seg på laget har han kunstnere fra flere europeiske land, og lørdag kveld åpnes "GewaltKunstWerk" i Kristiansand Kunsthall. Foto: Kjartan Bjelland

Han svarer ikke direkte ja eller nei på om han kommer til å flytte hjem noen gang. Men han har begynt i det små, både med å vise kunsten sin og ved å kjøpe seg trebåt som ligger i Kristiansand. Framover ønsker han å tilbringe mange somre på sjøen. At det også har vært mange gode år i byen, legger han ikke skjul på.— Jeg hadde aldri noe hat-forhold til byen i 20-årene. Det var gode dager med mange venner, Quartfestivalen, Markens, HiA og bittelitt Crap House - miljøer i Kristiansand som jeg var veldig glad i. For seks år siden skrev jeg kronikken "Mørkets nådeløse by", hvor jeg fortalte om min fortid som mobbeoffer. Jeg tror jeg hadde et stort sinne som trengte et mål, og det jeg oppfattet som en kultur for mobbing i Kristiansand ble målet. Mye av mørket kom fra oppveksten i den sosialdemokratiske drabantbyen Vågsbygd på 1980-tallet. Nå begynner jeg å bli mer optimistisk, kanskje fordi jeg selv har kommet videre og

at jeg har mange venner med barn i skolen i Kristiansand, som forteller at folk tenker annerledes.

Om å kle seg ut

Jakhelln framstår på ingen måte som en sint mann på tomannshånd, selv om han hevder at et visst raseri er en drivende kraft for å skape kunst. Uniformen er fortsatt på plass, og han er langt fra usynlig i landskapet, noe han heller aldri har prøvd å være. Det kan være lett å bli litt skremt, sånn ved første øyekast, men det teatralske er noe som følger med jobben.

Som ung er gutterommet det fristedet du har. Der er det mye som begynner

— Det blir litt som å spørre en baker om hvorfor han er full av mel. Det hører med til yrkesvalget mitt. Jeg har likt å kle meg ut helt siden jeg var barn. Jeg har alltid vært glad i klær og å uttrykke meg gjennom klær. Jeg skriver ikke bøker og lager musikk fordi jeg ikke vil at det skal bli sett. Jeg vil det skal ut, og et kunstnerisk prosjekt er alltid en slags kamp. Det ligger et krav om rettferdighet der, og det ligger også et raseri i bunnen. Men det handler ikke lenger bare om en gutt fra Vågsbygd. Det er der kunsten begynner, hvor man forlater den ene skjebnen og prøver å allmenngjøre det. Man kan se på Ibsen og Bjørnson, de var både diktere og politiske størrelser som må ha hatt et revolusjonært raseri. Sinnet kan også være en nyttig kraft og kan artikuleres som et engasjement. Jeg tror også mye politikk handler om disse følelsene, et ønske om å forbedre noe. De som er fornøyd med alt ender ikke opp med å bli kunstnere eller politikere, konkluderer Jakhelln.