KRISTIANSAND : — Oh... Jeg kjenner det etterpå, sier Ole Bernt Tellefsen, puster ut og fyller kaffekoppen enda en gang.
Klokka er kvart over elleve på en torsdag. Vi er i gymsalen på Hånes skole. Tellefsen og kollega Leif Fjelldal i den frie teatergruppen Scenekompaniet har allerede rigget opp sin mobile scene, gjennomført to forestillinger og rigget ned igjen. Nå kan de endelig ta en hvil.
— Men det skal ta på. Hvis ikke har vi ikke gjort jobben vår, legger han til.
Snaue tre timer tidligere, litt før klokka halv ni, ankommer de to skuespillerne, eller gjøglerne som de kaller seg selv, skolen. Ut av varebilen triller de tre store stålkasser, en søppeldunk og et par gitarkofferter. Og en termokanne med kaffe.
— Vil du ha en kopp kaffe? Nei, det var fint, for vi har bare to kopper, sier Fjelldal og ler.
Opprigg på åtte minutter
Etter å ha slukt en halv kopp hver, begynner de to å rigge opp scenen. Stålkassene åpnes, og ut kommer det alt fra kostymer til lydanlegg. Åtte minutter senere er scenen ferdig rigget. Ingen tvil om at dette er rutinearbeid for teaterduoen.— Hovedprinsippet er å slippe å tenke. Vi skal bare ha det gøy, sier Tellefsen.
De to får tid til enda en kopp kaffe før elevene kommer ruslende på rekke inn i gymsalen og setter seg på mattene. Når lyset skrus av, er alt klart og showet kan begynne.
"Rundt og rundt" heter forestillingen Scenekompaniet reiser rundt med. Det er en nær og konkret temaforestilling for barn i småskolen; mot ressurssløsing og for gjenvinning. Fjelldal og Tellefsen inntar sine roller som Finken og Felix, der Finken er en av bruk-og-kast-generasjonen, mens Felix er grønn av natur. Med seg har de et søppelmonster og gjenvinningsfuglen Gjenni.
Fengende rydderock
Ungene sitter som støpt fast på mattene med store øyne. De peker når Gjenni dukker opp bak ryggen til Finken, og de roper når Felix trenger hjelp til søppelsorteringen. De synger med for full hals på den enkle, men fengende, sangen "Rydderock". Og etter forestillingen må noen smugtitte bak sceneteppet, for å se nærmere på Gjenni og de andre rekvisittene.
— Første til fjerde trinn er det mest luksuriøse publikum i verden. De sitter der helt uten filter, sier Tellefsen.- Responsen er veldig umiddelbar. Publikum er motivasjonen, det finnes ikke noe bedre enn blide unger, repliserer Fjelldal.
De to inspirerer ungene til engasjement, dialog og deltakelse under sine forestillinger.
— Det er forskjellig energi fra gruppe til gruppe. Noen er mer frempå, og det liker vi, sier Tellefsen.
— Av og til sier lærerne at elevene må være stille. Det er litt dumt, siden vi egentlig legger opp til det motsatte, legger Fjelldal til.
Tolvtimersdager på turne
Forestillingene på Hånes er langt fra en normal arbeidsdag for Scenekompaniet. Etter nedrigg kan de reise hjem hver til sitt. Vanligvis er de på turne, i snitt to uker hver måned. "Rundt og rundt" er eksempelvis booket inn på skoler over hele landet fram til sommerferien neste år.
— På turne er det stort sett tolvtimersdager. Vi møtes til frokost, og sluker den i løpet av fem minutt. Så er det ut i bilen, hvor GPS-en er stilt inn dagen før. Før vi ankommer skolen, ringer vi administrasjonen for å høre hvor vi kan parkere nærmest gymsalen, sier Tellefsen, før Fjelldal fortsetter:
— Som regel er vi akkurat ferdige med riggingen når elevene kommer. Vi spiller to eller tre forestillinger hver dag. Etter siste forestilling er det tilbake til hotellet, kontorjobbing et par timer og tid til å diskutere nye prosjekt.Gjennom de fjorten årene duoen har jobbet sammen, har de gjort flere ulike forestillinger. De mest spilte er mattestykket "1-2-3", leselystforestillingen "Bokbøfler og lesehester", trafikkopplæringsprogrammet "Kryss" og miljøoppsetningen "Rundt og rundt". Totalt har de gjort over 3000 forestillinger sammen, og på tross av sykdom og dødsfall i nær familie er det kun én forestilling som har blitt avlyst gjennom alle de årene.
— Jeg tror ikke jeg overdriver, når jeg sier at vi ikke har gjort to like forestillinger, forteller Tellefsen, mens Fjelldal nikker samstemt.
Privilegerte gjøglere
Etter så mange år på turne, har også de to blitt godt kjent privat. Etter utallige kilometer på den norske landeveien har de fleste samtaletema blitt belyst.— Vi har snakket om alt i bilen, så nå gidder vi ikke mer, sier Fjelldal.
— Nei, nå er det lydbøker som gjelder. Kommer det en gammel vits eller historie, er det fram med lydboka, svarer Tellefsen, før han begynner på, ja, nettopp, en gammel historie.
— Nå hadde jeg satt på lydboka, bryter Fjelldal inn og ler.
De to gjøglerne tar med seg termokanna og kaffekoppene, og setter seg inn i varebilen. De føler seg privilegerte som har muligheten til å drive med det de liker best.
— Jeg kom inn i Scenekompaniet i 1998, etter å ha fått ett års permisjon fra læreryrket. Planen var å gå tilbake som lærer, men det haster ikke, sier Leif Fjelldal og smiler.