Memory Lane er navnet på en rose . La Anne Marie Almedal få en hel bukett for dette albumet.
Besnærende, klangfullt og fint. Nakent, men likevel dynamisk. Akustisk, organisk og levende. Stemningsfullt og betagende. Jo da, Anne Marie Almedal leverer så det holder.
Dette er med andre ord en sterk oppfølger til "Blue Sky Blue", og det handler om folkpop med en eim av klassisk musikk. Hele veien er det den behagelig lite påtrengende og velartikulerende stemmen til Anne Marie Almedal som setter atmosfæren og standarden.
Hun synger så fint at problemer forsvinner. Livet males rosenrødt og himmelen er blå. Likevel er mange av låtene triste og melankolske. Dette er lyttemusikk når du bare har lyst til å lukke øynene uten å sove. Bare slappe av og koble ut. 50 minutter med en salig miks av tristesse og velbehag mens det er mørkt ute. Ullpledd, stearinlys og rødvin. Det er vinter. Hør på "Wintersong". Den britiske folkemusikeren og bassisten Danny Thompson er med. Det er også Kjetil Grande og strykere fra Kristiansand Symfoniorkester. Nicholas Silitoe spiller piano og gitar. Han har også produsert, og lydmiksen er utført av John Wood, som tidligere har jobbet med artister som Cat Stevens, John Martyn, Nick Drake og Fairport Convention.
I sistnevnte band sang en gang Sandy Denny. Anne Marie Almedal høres nesten ut som henne på den nydelige "Two Of A Kind". Låter som "One Day" og "Scars" er også lett å bli ekstra glad i på et jevnt album. Et annet høydepunkt er den gregorianske avslutningslåten "The Wanderers".
Når Almedal tolker John Martyn sin nydelige "May You Never" og David Gates og bandet Bread sin nydelige "If", så framstår "Memory Lane" som en fullendt musikkpakke som gjør godt enten snøen laver ned eller rosene blomstrer.
Les helgeprat med Anne Marie Almedal i Fædrelandsvennen lørdag .