_**TEATER

«Krapps siste bånd» av Samuel Beckett

Med Jørn-Bjørn Fuller-Gee

Regi: Laura Christina Brøvig Vallenes

Ulrikke Benestad Produksjoner og Latterlig Lidenskap i samarbeid med Kilden og Kristiansand Kunsthall**_

Krapp fyller år. Han har i alle år hatt for vane å spille inn et lydbånd hver gebursdag. På 69-årsdagen lytter han på et tretti år gammelt opptak. Dette er i all enkelhet «handlingen» i det vesle teaterstykket «Krapps siste spole» av Samuel Beckett (1906-1989). Stykket ble til i 1958, elleve år før forfatteren ble tildelt Nobels litteraturpris.

Det korte stykket er dypt tragisk og alvorlig, og selvsagt også en smule humoristisk. Krapp, navnet er vel ikke helt tilfeldig valgt, crap betyr dritt eller søppel på engelsk, er på mange måter et helt alminnelig menneske. Mange vil si han er en taper. Han er mislykket som forfatter. Han drikker for mye og har dårlig helse. Han er gammel og isolert og har forspilt hva han i sin tid kunne ha oppnådd av kjærlighetslykke.

Dette er hva Jørn-Bjørn Fuller-Gee har gitt seg i kast med, med Laura Christina Brøvig Vallenes som regissør. Med 35 år på baken er det selvsagt ikke uproblematisk å spille en mann på 69. Skuespiller og regissør har åpenbart blitt enige om å overdrive noe veldig. Hver gang Krapp reiser seg fra sin spinkle stol og går rundt i rommet, enten det nå er for å spise bananer eller for å drikke whisky, går han rundt i sittende stilling med usedvanlig bred benføring. Gangarten er en prestasjon i seg selv, men blir kanskje unødvendig komisk?

Så har man valgt å la gamlingen sitte med en Mac i stedet for en gammeldags lydbåndspiller, og boksene med gamle lydbånd er erstattet med minnepinner. For meg blir det en «verfremdung» i forhold til det opprinnelige stykket. De innleste tekstene er tidvis ikke tydelige nok, i alle fall mistet jeg noen av ordene fra høyttaleren.

Men: Jørn-Bjørn Fuller-Gee har en uttrykksevne både med ansikt og kropp som gjør Becketts tekst levende. At han er en eminent skuespiller har han vist mange ganger i ulike sammenhenger, og denne gangen gjør han nok en kveld minneverdig ved sitt dype og ekte engasjement i en tekst som bringer noe vesentlig frem til et undrende publikum.