For noen år tilbake ville hun sittet stille på scenen med sitt blonde hår over øynene og fremført sin musikk på stille vis. Sykkelulykken fra tenårene gjorde henne både lyssky og var for høye lyder. Solbrillene er fortsatt på, men med det nye albumet «Currency of Man» har hennes musikk fått et røffere uttrykk som virkelig kommer til syne under kveldens konsert.
Denne gangen setter hun i gang showet med elgitaren rundt halsen og den rocka låten «Same To You». Hun har med seg fullt band og blåserrekke — det svinger fra første tone. Blåserrekka leverer både heftige soloer og unisone dansemoves.
Gardot tar oss deretter videre inn i soul-verdenen med «She Don't Know» og briljerer med sine vokalferdigheter. Hun har stålkontroll på sin særegne og versatile stemme som tar oss inn i bluesen med «Bad News».
Deretter setter hun seg ned ved pianoet og fremfører låten «March For Mingus» til ære for bassisten Charles Mingus. De leverer et detaljert lydbilde og perfekt samspill. Det spilles til tider så tigth at gåsehuden står som pigger fra topp til ytterst på lilletåa. Saksofonist Irwin Hall gjør til og med en solo hvor han spiller på både alt-saksofon og tenor-saksofon samtidig. Helt utrolig!
Ved fremføringen av «Les Etoiles» samles hele gjengen foran på scenen for en akustisk fremføring. Konserten vender så inn i en roligere periode. Gardot varierer fra å fortelle personlige historier til litt for filosofiske prekener. Det blir til tider for mye av det sistnevnte og den 30 år gamle vokalisten virker mer som en 70 år gammel dame som skal videreføre sin visdom.
Tempoet dras opp igjen med «Preacherman» hvor hun bruker hele salen som kor. Det klappes selvfølgelig inn til ekstranummer «It Gonna Come» som avrunder den varierte konserten på mesterlig vis.
Dette var absolutt ikke en konsert for et sittende Kilden-publikum. Setene fungerer som et fengsel for kroppen som har lyst til å bevege seg til funky rytmer. For et band, for en artist, for en konsert!
