Det fins mye mellom himmel og jord. Ornand vet det, og på sin første plate på Birkelanddialekt synger han blant annet om hvordan det er å bli reddet av Jesus og å bli fanget av djevelens blikk.
Ornand Altenburg har så langt holdt seg til engelsk på sine to soloplater, og som medlem i Jim Stärk og Number Seven Deli. Nå som han bruker sitt norske navn, og sin egen dialekt, våger han å gå lenger enn noen gang både tekstmessig og når det gjelder utforming av låtene. Asbjørn Ribe beskriver tidvis livet i rennesteinen og episoder på skyggesiden som et slags norsk svar på Tom Waits. Han synger skeivt og falskt. Som lytter er man likevel aldri i tvil om at denne mannen kan faget sitt. Ornand vet hva han holder på med.
Noen av låtene her blir likevel for skakke og rustne for sitt eget beste. Det gjelder ikke minst åpneren «Sinna galning» der vokalen blir mer irriterende enn sjarmerende. Det høres langt bedre ut på «Hvitveisens år» med sitt lekre instrumentaltema. Her er også mye annet bra uansett om det handler om angst, desperasjon eller skjebnesvangre valg i livet. Asbjørn Ribe har heller ikke glemt sine melodiøse popferdigheter opp i alt dette. Han spiller tangenter som en helt på dette knippet med styggvakre låter.
