Prilepin! Jeg kan ikke russisk, jeg snubler over navnene mens jeg leser, men språket er en fryd og denne karen er det verdt å merke seg: 36 år, journalist, sterkt opposisjonell mot Vladimir Putin, har deltatt i den russiske spesialstyrken Omon, og et fargeskred av en forfatter.
Hvilken fryd er det ikke når noveller virkelig fungerer? Når hver eneste side hugger inn i underbevisstheten og de siste linjene slenger deg inn i et tomrom som bare du selv kan fylle, før du på nytt, gjerne en stund etterpå, kommer enda videre?
Den første av disse ni novellene tar knekken på matlysten min for et par dager, samtidig som jeg tenker: Er Prilepin uvanlig særegen i sin skrivestil og oppfinnsomhet, eller er det jeg som har lest for lite russisk, samtidslitteratur? Begge deler muligens, og "Støvler fulle av varm vodka" er en del av Cappelen Damms serie med oversatt, russisk samtidslitteratur.
Forfatteren er superhelt i hjemlandet, men lager et bilde av samtidens Russland som er opplevelsesverdig også for utenforstående. Hendelsene er lagt til 2000-tallet med vekslende tilbakeblikk til 90-tallet. Det handler om jente— og drikkejakt, overlykkelig vennskap, lett, tung og dunkende kjærlighet, om alt som er forgjengelig. Er man interessert i den politiske innfallsvinkelen – det avskallede og liksom skrotete, forslåtte bakteppet for disse historiene – eller bare vil lese en dundrende god bok om menneskelige relasjoner, er denne røde, lille samlingen uansett et røverkjøp.
De store hendelsene – som dødsfaren ved å være i opposisjon – går hånd i hånd med de tilsynelatende umerkelige tingene i livet, som det som skjer om natten når to mennesker slutter å elske hverandre (fra "Hvilken dag det blir"): "Jeg omfavnet henne, men i søvne dro hun seg unna, trøtt, nesten livløs. Jeg husker denne nattlige følelsen: når et sovende menneske unngår deg og kun etterlater følelsen av varme langt borte fra, som fra en liten stjerne til et fjernt, mørkt, ensomt lite himmellegeme."
Solidaritetsfølelse står ofte i fokus når buldrende vennskapsbånd skildres med liv og lyst, som i "Blodåren" der to kamerater møtes etter mørke tider fra hverandre: – Hamas, for helvete! sa jeg, og så brast vi i latter […]Hamas og jeg gikk ut i mailuften, kjøpte is på gata og spiste den mens vi skrattlo med de fuktige, hvite munnene våre. Den myke asfalten lå under føttene på oss og alle som krysset vår vei, èn løshund hilste på oss med halen, som om vi var en del av et stamtavleløst fellesskap […]"
Det kan være koplingene i karakterenes tanker som er så uvante å se i skrift; det er som om noe mangler imellom de plutselige skiftene. Slik har linjene større kraft i slaget når de treffer. Det eksistensielle, ettertenksomme og følsomme er sammensmeltet i handlingsdrivet og det maskuline, groteske, røffe. Fra en avvisning i søvne til en morgen på kjøkkenet, med ett kan den hverdagslige verden oppleves stor og uhåndgripelig: "Utenfor vinduet suste biler forbi, og i hver av dem satt en sjel, fjern som meteoritt. Det er så mye fremmed varme i verden, og man kan ikke kjenne på den."
Prilepin! Verdt å merke seg.
