Det gløder ikke av Wiz Khalifa her, slik som det gjorde på konserten hans under Hovefestivalen i år. Det virker heller som om han mer og mer glir inn i en ullen og ufokusert sfære som sin gangstamester og forbilde, Snoop Dogg.
Dette altfor lange albumet har en 40 sekunders myk, instrumental intro. Så håper man på at det smeller, og at det tar av. At talentfulle Wiz Khalifa skal kjøre på. Men på den første verbale meldingen, på låten "Paperbond", forsikrer han oss om at han har nok weed til resten av livet. Det blir mer røyk etter hvert. Wiz Khalifa rapper om hvor hardt han jobber, hvor ofte han opptrer og hvor mye penger han tjener. Han har det han behøver, og Khalifa reiser på første klasse. Initialene i tittelen betyr forresten "Only Nigga In First Class".
Han har med seg mange gjester , og mange av låtene er fylt opp med fengende refreng som på "Work Hard, Play Hard". Innslag av pop og RnB gjør Wiz Khalifa kommersielt sett gangbar, og han selv er en rapper av høy klasse. Men gnisten og gløden er stor sett fraværende.