Nok en gang har den tyske forsvarsadvokaten Ferdinand von Schirach skrevet en spennende bok om menneskesinnets uransakelige veier og hvilke kriminelle handler de kan avstedkomme. For vel så mye som skildring av kriminalitet, er Schirachs litteratur et dypdykk i menneskesinnet. De to første bøkene hans var skrevet som noveller, mens denne siste er en kortroman med mange tomme sider, om en taus italiener som begår et bestialsk mord ingen forstår motivet for. Så pipler det etter hvert fram, og vi skjønner så altfor godt.
Romanen er dels bygd opp rundt spenningen knyttet til hva det er som kan drive et menneske til en så avskyelig hendelse, og dels til den unge, uerfarne forsvarsadvokatens arbeid med å forsøke å få til et forsvar av et menneske som ikke vil forklare seg, som innrømmer drap og som vil ha sin rettergang. Samt til advokatens konfrontasjon med egne idealer og oppfatninger som han blir tvunget til å revurdere.
Den unge utfordres i en intellektuell tvekamp i og utenfor retten av en gammel ringrev i yrket som er sikker på seier, og han utsettes for forsøk på bestikkelse og trusler. Men det sterkeste ved boka er at leseren tvinges til å kjenne på ubehaget ved at mennesket ikke er helt godt eller helt dårlig, svart eller hvitt, men grått, som det blir sagt i boka.
Kjennemerket til Schirach er skildringer gjennom handling, og mangel på det, der følelser gjerne avspeiles i det usagte. I hjemlandet er bøkene hans bestselgere. Det er forståelig. De er som små bomber.