Hun hadde sitt karrierehøydepunkt på 90-tallet. Dette er hennes første engelskspråklige albumutgivelse siden ”Taking Chances” fra 2007. Celine Dion (45) fra Quebec i Canada kan godt komme til å gjøre det bra med denne utgivelsen også.

For her er nok av potensielle hitlåter, spesielt på balladesiden; som er i flertall her. Og det er vanskelig å fornekte henne når hun bruker hele sin stemmeprakt på balladen ”Breakaway” og på den fengende ”Didn’t Know Love”. Aller best er nok likevel Stevie Wonder sin soullåt ”Overjoyed” fra 1985. Han er selv med på duettvokal. Her er det litt sjel og nerve. Noe som tidvis er mangelvare på mye av resten av denne timelange reisen.

Celine Dion vasser i klisjeer og forutsigbare løsninger enten det gjelder melodier eller arrangementer. Som lytter vet man som oftest hva man får når de første akkordene i en låt er unnagjort. ”Thankful” er en kraftig og flott ballade, overdådig og strømlinjeformet som den er. Den holder mål teknisk sett, men vi har hørt det før. Da er den slentrende og behagelige ”At Seventeen” bedre. På et litt ujevnt album.