Det er lett å kjenne seg igjen i tekstene til Askil Holm. Han synger om kjærligheten, om hverdagslivet og de små og store tingene det er verdt å nyte og ta vare på når man er midt i starten av livet et stykke ut i 30-årene. Askil Holm bor nå i Kristiansand, men synger selvsagt på trønderdialekt, akkurat som han gjorde på sitt forrige album for to år siden med «Ei ny tid». Tekstene er hakket mer personlige denne gangen, og arrangementene er litt mer akustiske og country/folk-orienterte. Banjo, dobro og fele er en viktig del av krydderet, og lydbildet og produksjonen er i hovedsak akustisk og organisk. Det er med andre ord godt med liv og puls her som det er godt mulig å levere også når Askil Holm og hans band entrer scenen på Kilden fredag 7. november.
Det som gjør at dette bare framstår som et middelmådig album er de lite spennende melodiene og de forutsigbare tekstene. Man aner ofte hva han synger i neste linje fordi Askil Holm vasser i klisjeer, nødrim og trivialiteter. Derfor er det lett å føle at man er ferdig med dette albumet etter første lytterunde.
Best er tittelkuttet, som er en fin ballade. Mye av resten glir forbi uten å sette dype spor etter seg.